Fasan er en hønsefugl som hører naturlig hjemme i Asia. Den har etablert seg i sydlige deler av Skandinavia og Europa forøvrig. Bildet viser en hannfugl under kurtise.

Fremmede arter er e stor trussel for mange av våre verneområder. I Indre Oslofjord er gravbergknapp en av de plantene som er mest aggressiv til å spre seg, og den danner tette tepper der den etablerer seg.

Bilde viser masseforekomst av hvitdodre i kalkrik eng i bymiljø. Hvitdodre er en fremmed flerårig urt med noe mattedannende vekst og med med stor frøreproduksjon. Arten er europeisk og vestasiatisk, som til Norge fra lengre sør i Europa. Arten har naturalisert seg i tørre, noe baserike enger og på grunnlende, i tillegg til at den finnes i et breitt spekter av skrotemark. Hvitdodre kom trolig inn tidlig på 1800-tallet, innført med såfrø, korn, transportmidler og kanskje ballastjord. Arten spredte seg raskt, hovedsakelig langs transportårer og ved industrianlegg. Den invaderer grunnlendt kalkmark, spesielt i Oslofeltet, og fortrenger stedegne arter, flere av disse sårbare eller truete. Arten er påfallende invasiv på tørr mark, og med mest negative effekter på baserik grunn. Kilde: Artsdatabanken

Kartlegging av sommerfugler med bruk av hov. Neslesommerfugl som søker nektar på prydplanten lavendel i forgrunnen. Lavendel er en verdifull næringsplante for sommerfugler og humler. Neslesommerfuglen er en av de mest vanlige sommerfuglene i Norge. Den overvintrende generasjonen flyr om våren og forsommeren. Den nye generasjonen klekkes i slutten av juli og flyr om sensommeren og høsten. Neslesommerfugl flyr på solrike steder, i hager, enger og i skoglysninger.

Fasan er en hønsefugl som hører naturlig hjemme i Asia. Den har etablert seg i sydlige deler av Skandinavia og Europa forøvrig. Bildet viser en hannfugl under kurtise.

For mange er bærplukking en viktig aktivitet. Gjennom sylting og safting har husholdningene tilgang på gele, dessert og saft gjennom hele eller store deler av året. Bærene bidrar med viktige vitaminer og mineraler til kostholdet. Her en boks med hagerips med to ulike varianter med farger som komplementerer hverandre og formet som Yin og Yang. Hagerips er svartelistet med svært høy økologisk risiko, pga. faren for krysning med naturlig hjemmehørende villrips. Det er vanskelig å skille hagerips fra villrips og ofte er det villrips som dyrkes.

Konglebit er vår største fink. Det er en utpreget taigaart, knyttet til det nordlige barskogsbeltet fra Øst-Finmark og østover. Noen få par hekker i høyereliggende barskoger i Hedmark og Oppland. Arten lever først og fremst i eldre barskoger, men kan enkelte høster opptre invasjonsartet og trekker da sørover og mot tettbebyggelse. Der livnærer den seg av bær av rogn og asaler. Bildet viser en voksen hann som spiser bær av svensk asal.

Russekål kommer fra Vest-Asia og Øst-Europa. Den kom til Norge på starten av 1800-tallet og står nå på Artsdatabankens svarteliste over fremmede arter i Norge. Der er den vurdert til høy risiko. Ettersom den er såpass stor og dominerende trenger den til side og skygger for den naturlige floraen. Den har også et velutviklet rotsystem som gjør den vanskelig å fjerne, og den sprer seg rakst.

Dragehode som er i ferd med å bli skygget ut av syrin. Syrin er problematisk når den er plantet i nærhten av verdifulle engmiljøer og områder med åpen grunnlendt kalkmark og strandberg. Den har evne til å bre seg utover med rotskudd og på den måten danne store og tette forekomster som erstatter den naturlige vegetasjonen. På øyene i indre Oslofjord, som her på Nakholmen, har syrin i betydelig grad erstattet opprinnelig og verdifull vegetasjon på grunnlendt kalkmark og strandberg.

For mange er bærplukking en viktig aktivitet. Gjennom sylting og safting har husholdningene tilgang på gele, dessert og saft gjennom hele eller store deler av året. Bærene bidrar med viktige vitaminer og mineraler til kostholdet. Her en klase med hagerips og et blad. Hagerips er svartelistet med svært høy økologisk risiko, pga. faren for krysning med naturlig hjemmehørende villrips. Det er vanskelig å skille hagerips fra villrips og ofte er det villrips som dyrkes.

Amerikansk mink er en fremmed art i Europa og i Norge, som har medført store økologiske konsekvenser. Bestander av flere arter av sjøfugl har lokalt gått betydelig tilbake som følge av at minken røver egg og unger. Det er også registrert at smågnagere, frosk, edelkreps og fisk har blitt negativt påvirket. Mink ble innført til Norge på 1920-tallet for pelsdyrfarming, men etter både å ha rømt og blitt sluppet ut i naturen er minken nå etablert med livskraftige bestander i alle deler av landet. Her har minken fanget en berggylt.

For mange er bærplukking en viktig aktivitet. Gjennom sylting og safting har husholdningene tilgang på gele, dessert og saft gjennom hele eller store deler av året. Bærene bidrar med viktige vitaminer og mineraler til kostholdet. Her en klase med hagerips og et blad. Hagerips er svartelistet med svært høy økologisk risiko, pga. faren for krysning med naturlig hjemmehørende villrips. Det er vanskelig å skille hagerips fra villrips og ofte er det villrips som dyrkes.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av. Her er planten fotografert ved Bondivann i Asker.

Fasan er en hønsefugl som hører naturlig hjemme i Asia. Den har etablert seg i sydlige deler av Skandinavia og Europa forøvrig. Bildet viser en hannfugl i en åker.

Russekål kommer fra Vest-Asia og Øst-Europa. Den kom til Norge på starten av 1800-tallet og står nå på Artsdatabankens svarteliste over fremmede arter i Norge. Der er den vurdert til høy risiko. Ettersom den er såpass stor og dominerende trenger den til side og skygger for den naturlige floraen. Den har også et velutviklet rotsystem som gjør den vanskelig å fjerne, og den sprer seg rakst.

Kjempespringfrø er en fremmed hageplante som sprer seg svært raskt langs vassdrag og veier. Flytting av fyllmasser fra steder med springfrø er også en veldig vanlig spredningsmåte. Hvis ikke arten bekjempes vil den danne tette bestander der annen vegetasjon konkurreres ut. Bildet viser en stor og tett forekomst av kjempespringfrø, som har spredd seg fra hage, der den sannsynligvis er plantet, og ut i omkringliggende kulturmark.

Fasan er en hønsefugl som hører naturlig hjemme i Asia. Den har etablert seg i sydlige deler av Skandinavia og Europa forøvrig. Bildet viser en hannfugl.

Gravbergknapp er en svært problematisk fremmed art på kalkrike øyer i Oslofjorden. På kalkrike artsrike berg danner den tette bestander som effektivt konkurrerer ut annen lavtvoksende vegetasjon.

Tett forekomst med russesvalerot i blomst, som har utkonkurert naturlig og tidligere artsrik og verneverdig vegetasjon på åpen grunnlendt kalkmark. Russesvalerot er en fremmed plante som har blitt et stort problem på øyene i indre Oslofjord. Den er svært ekspansiv og danner tette bestander på kalkrike enger, grunnlendt kalkmark, strandberg, kantkratt og rasmark. På den måten truer det biologisk svært verdifulle miljøer. Arten er svært vanskelig å bekjempe.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap og er så gammelt som 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og i Norge strakte det seg fra helt i sør og opp til Lofoten i Nord-Norge. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk ført til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier. De er unike i sin utforming og Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. Bildet viser kystlynghei i Rogaland som har blitt plantet til med sitkagran. Sitkagrana er spredningsvillig og sprer seg langt ut over de opprinnelige plantede arealene.