Massebestand av vasspest i den næringsrike fuglesjøen Østensjøvannet i Oslo. Vasspest er en nordamerikansk vannplante som har spredd seg ukontrollert i Europa og forårsaket stor skade på det naturlige biologiske mangfoldet. I Norge ble vasspest første gang introdusert i Østensjøvannet i 1925. Her har den med ujevne mellomrom dannet massebestander. Siden har arten spredd seg til mange andre næringsrike vann på Østlandet, i Rogaland og i Trøndelag. Bildet viser en knoppsvanefamilie blant vasspest i Østensjøvannet.

Signalkreps er svært lik edelkreps. Den har imidlertid et glattere skall på klørne og mangler karakteristiske pigger på skulderpartiet bak furen mellom hode- og ryggskjold. Voksen signalkreps har i tillegg en hvit/hvit-turkis flekk ved klobasis, slik man ser antydninger av på dette bildet. Signalkreps er en nordamerikansk art av ferskvannskreps som trives både i elver og innsjøer. Introduksjon av signalkreps er en stor trussel mot edelkreps, da den i de aller fleste tilfeller er bærer av krepsepest. Krepsepest er en sykdom som er dødelig for edelkreps og andre europeiske ferskvannskreps. Kilde: Artsdatabanken

Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og er salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Her vokse den sammen med dagfiol, som sees med fiolette blomster oppe til høyre i bildet. Dagfiol er fremmed prydplante i Norge, som naturlig hører hjemme i Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia. Den har trolig kommet inn som hagestaude før midten av 1800-tallet og forekommer i dag i store deler av Norge. Dagfiol har rikelig frøformering og evne til å fortrenge stedegen vegetasjon. Den kan opptre i store mengder i veikanter, jernbanekanter, industritomter og annen skrotemark i vid betydning, samt i gjengroende grasmark og eng. Noen steder i indre Oslofjord, slik som her på Nakholmen, invaderer den strandenger og strandberg med biologisk verdfiull naturlig vegetasjon.

Brunstorkenebb er en fremmed prydplante i Norge, som naturlig hører hjemme i Mellom- og Sør-Europa. Den har både klonal vekst med jordstengler og frøspredning. Brunstorkenebb har evnen til å danne store og tette bestander i edelløvskog, der den kan konkurrere ut store deler av den naturlige vegetasjonen. Her har den invadert en edelløvskog på Nesodden.

Engklokke trives i relativt fattig jord. Den er opprinnelig ikke viltvoksende i Norge og du kan finne den i kunstenger, veikanter og avfalsplasser. Her er den fotografert i Romania hvor den vokser vilt.

Dielsmispel er en langlevd hagebusk som stammer fra Kina. Den blir opptil 4 m høy og har stor frøreproduksjon. Fruktene spres med fugl. Arten er kommet inn i ny tid som hageplante. Dielsmispel har de siste 30 årene spredt seg over store deler av Østlandet inn til Ringsaker Ringsaker i og langs hele kysten til Sogn og Fjordane. Den er i sterk ekspansjon fortsatt , og har stort potensiale for videre spredning og fortetning. Arten opptrer i så store mengder at den fortrenger andre busker eller skaper et nytt busksjikt der den har etablert seg. Etableringen skjer for en stor del i sårbare og sjeldne naturtyper og påvirker også sårbare/sjeldne arter. Arten har stor fruktproduksjon som kan påvirke balansen mellom stedegne planter med saftige frukter og de fuglene som utnytter og sprer dem. Kilde: Artsdatabanken.

Kalkberg mot fjorden i Brevik sentrum som er sterkt infisert av hageplantene filtarve og syrin. Begge har spredd seg ut fra hager i overkant. Filtarve ses som tette hvite tepper på berget og kveler all annen vegetasjon.

Kornvalmue (Papaver rhoeas) er en ettårig blomst i valmuefamilien. Den blir opptil 80 cm høy. Arten blomstrer fra juni til august med klarrøde vakre blomster som blir ca 7-8 cm store. Det finnes dyrkede hagevarianter med farger som hvit og rosa. Blomsten har 4 kronblad, som vanligvis har en svart flekk nederst. Planten har i lange tider vært mye brukt som medisinplante og er giftig. Kornvalmue vokser gjerne i åkre, enger og ved veikanter. Arten er et velkjent syn i Danmark og Sør-Sverige, men har ingen stabile forekomster i Norge. Kilder: Wikipedia og Artsdatabanken

Massebestand av vasspest i den næringsrike fuglesjøen Østensjøvannet i Oslo. Vasspest er en nordamerikansk vannplante som har spredd seg ukontrollert i Europa og forårsaket stor skade på det naturlige biologiske mangfoldet. I Norge ble vasspest første gang introdusert i Østensjøvannet i 1925. Her har den med ujevne mellomrom dannet massebestander. Siden har arten spredd seg til mange andre næringsrike vann på Østlandet, i Rogaland og i Trøndelag. Bildet viser en knoppsvanefamilie blant vasspest i Østensjøvannet.

Ringdue som spiser bær av blåhegg, og bidrar til spredning av arten ved at den flyr til nye steder der frøene faller ned via avføringen. Blåhegg Amelanchier spicata er en relativt langlevd busk fra nordøstlige Nord-Amerika med meget effektiv frøreproduksjon. Planten er innført til Norge som prydbusk og har spredt seg ut i norsk natur fra begynnelsen av 1900-tallet. Den finnes i dag godt etablert nord til Nord-Trøndelag. Den fortrenger hjemlige arter og kan danne et busksjikt i naturtyper som ikke naturlig har et slikt. Arten er angitt som invaderende i flere land, spesielt i Nord-Europa. Kilde Artsdatabanken

Bildet viser en store bestander med sandpupin i kanten av et hyttefelt i fjellbjørkeskogen. Sandlupin er en fremmed flerårig ca. 0,5 m høy staude som danner klynger med korte, krypende jordstengler. Den kan danne store bestander som fortrenge hjemlige arter. Tilstedeværelsen av sandlupin fører til endret næringsstatus, jordstruktur og derigjennom endret artssammensetning siden platen har nitrogenfikserende knoller på røttene. Sandlupin kommer fra nordvestlige Nord-Amerika. Arten ble innsådd for å binde skråningene langs den nyanlagte Jærbanen på slutten av 1800-tallet og synes å ha blitt brukt langs jernbanen mange steder. Den er hardfør og har stort potensial for spredning i alle litt kjøligere deler av Norge. Kilde: Artsdatabanken.

Bulkemispel er en opptil 5 meter høy langlevd busk med stor bærproduksjon som stammer fra Kina. Bladene er ganske store og har nedsenkete nerver, noe som gjør at bladene får en bulkete form. Arten var en meget populær hagebusk, trolig på 1900-tallet, men er nå forbudt å plante og omsette til videre dyrkning fordi den er vektor for sjukdommen pærebrann på ville og dyrkete frukttrær. Arten har likevel regelrett eksplodert ut i norsk natur siden 1980. Arten er nå solid etablert i alle kystfylker nord til og med Sør-Trøndelag. Arten har et stort potensiale for videre lokalspredning og fortetning, sjøl om dyrkningen i hager nå langt på vei er opphørt. Bulkemispel etablerer seg i en lang rekke kratt- og skogtyper. Den fortrenger andre busker, etablerer et busksjikt i naturtyper som ikke naturlig har slikt, kan tenkes å forstyrre balansen mellom planter med saftige frukter og de fugler som utnytter og sprer dem, og den er vektor for en alvorlig plantesykdom (pærebrann). Kilde: Artsdatabanken.

Hestehamp er en vidt utbredt nordamerikansk, ettårig art som er blitt et kosmopolittisk ugras. Den inntar alle typer åpen, forstyrret mark, men trenger lite inn i mindre forstyrrete naturtyper. Den har stor frøformering, med frukter og frø som kan spres effektivt med vind (sveveapparat), dyr og folk. Hestehamp kom først inn med ballastjord i siste halvdel av 1800-tallet, senere som "forurensning" med korn, gartnerivarer og med nesten all annen transport. Jernbanen ble etterhvert en hovedspredningsvei. Økningen kan ha sammenheng med generelt sterk økning i import fra USA og Canada etter andre verdenskrig. Deretter har arten regelrett 'eksplodert' og er nå blitt meget vanlig i tettbygde strøk på Østlandet. Arten synes enda ikke å ha fått like godt fotfeste i andre landsdeler, men dukker nå opp ofte over hele landet. Arten er først blitt regelrett vanlig utafor bykjernene de siste 20 årene. Invasjonspotensialet er stort og ekspansjonshastigheten er fortsatt betydelig. Kilde: Artsdatabanken.

Douglasgran er et varmekjært bartre som er vanlig i skogene langs stillehavskysten i Nord-Amerika. Dekkskjellene i konglene er karakteristisk treflikede og tydelig lengre enn kongleskjellene. Treet vokser hurtig og kan blo 80-90 meter høyt. Douglasgran er innført til Europa som parktre, hagetre og skogstre., og finnes i mindre plantefelt langs kysten fra Agder til Nordland.

Dagfiol er fremmed prydplante i Norge, som naturlig hører hjemme i Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia. Den har trolig kommet inn som hagestaude før midten av 1800-tallet og forekommer i dag i store deler av Norge. Arten er en relativt storvokst plante med fiolette hvite eller blomster. Den har rikelig frøformering og evne til å fortrenge stedegen vegetasjon. Dagfiol kan opptre i store mengder i veikanter, jernbanekanter, industritomter og annen skrotemark i vid betydning, samt i gjengroende grasmark og eng. Noen steder i indre Oslofjord, slik som her på Nakholmen, invaderer den strandenger og strandberg med biologisk verdfiull naturlig vegetasjon.

Kanadagullris er en karplante som opprinnelig kommer fra Nord Amerika. Planten produserer opptil 10000 frø som spres med vinden, det gjør at spredningspotensialet er svært stort. Arten danner ofte tette kjerr som skygger for andre arter, samtidig som den skiller ut veksthemmende stoffer fra rota. Disse faktorene øker plantens konkurranseevne ved at den hindrer andre planter å vokse der. Resultatet blir at kanadagullris danner monokulturer, og påvirker biomangfoldet negativt. Kanadagullris blir bekjempet med slått og rydding av planterester for å hindre frøsetting. Kilde: www.sabima.no

Høstberberis er en tornet busk med enkle og skruestilte blad som i motsetning til berberis er helrandete. Høstberberis har tidligere erstattet berberis i hager fordi sistnevnte er mellomvert for en rustsopp som angriper kornslag. Arten har saftige bær som effektivt spres med fugl. Høstberberis har hatt en rask spredning siden 1980, og den kan danne tette kratt som fortrenger hjemlige arter og endrer vegetasjonens sammensetning. Kilde: Artsdatabanken.

Bildet viser krøllilje i blomst, som har spredd seg ut i edelløvskog fra inntilliggende boligområde. Arten er en flerårig urt som stammer fra fjellstrøk i Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia. Den er en gammel og fortsatt nesten like populær hagestaude i Norge, særlig brukt i store skogshager og parker. Krøll-lilje har trolig vært dyrket i hager fra middelalderen. Arten etablerer seg meget lett i næringsrik løvskog og blandingsskog, både i skogkanter og midt inne i mørk skog. Den spres hovedsakelig med frø, men lokal formering kan også skje. Krøll-lilje er i dag et regulært innslag i mange bestander av lågurt- og høgstaudeskog sør i landet og er godt naturalisert i i høgstaude-bjørkeskog nord til Tromsø. Den danner store, tette bestander og har trolig en viss fortrengningseffekt. Kilde: Artsdatabanken.

Bildet viser turvei med vegetasjon inntil som er dominert av snøbær. Snøbær er en opptil 3 m høy, rikt grenet busk, som komemr fra vestlige Nord-Amerika. Arten er valig handelsvare som dyrkes som prydplante i store deler av landet. Den formerer seg med frø og sprer seg også med rotskudd og hageavfall. Fruktene er hvite bær som som ikke er spesielt ettertraktet av fugl, og som derfor trolig bare i begrenset grad bidrar til spredningen.. Arten ble funnet forvillet i Norge i 1889. Antall nyfunn i naturen har økt betydelig de siste tiårene, spesielt i lavlandet på Østlandet og Sørlandet. Arten har potensial til å etablere seg i et vidt spekter av naturtyper. Busken kan danne større, tette kratt og vil derfor ha negativ effekt på mange delpopulasjoner av hjemlige arter og på naturtyper. Kilde: Artsdatabanken.

Strandsone i indre Oslofjord som er sterkt påvirket av fremmede planter og ulike naturinngrep, som utfylling av masser, småbåthavn, bygninger, parkeringsplass og gang-/sykkelvei. De fremmede artene rynkerose og strandkarse dominerer her. Strandkarse finnes naturlig i deler av Sørøst-Europa og Vest-Asia. Planten kom til landet som blindpassasjer, først med ballast og senere som forurensning i kornimport. Fra 1980-tallet har antall forekomster økt sterkt, og i dag finnes arten i store mengder i strandsonen fra Østfold til Aust-Agder. Strandkarse fortrenger andre, til dels sårbare og truede arter i grusstrand-, strandeng- og tangvollsamfunn. Arten kan påvirke egenskapene til jordsmonnet og ”forbedre” jorda til sin egen fordel. Den ser ut til å ha en konkurransemessig fordel fordi den har evne til å ta opp og gjøre mer nitrogen tilgjengelig enn det vegetasjonen den erstatter greier. Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Kilde: Artsdatabanken.