Fjellrypa er en stedstro fugl tilpasset det ugjestmilde og karrige vinterfjellet over tregrensa. Her er den fotografert om høsten på Sognefjellet.

Isbjørnen er verdens største bjørneart, og verdens største rovpattedyr. Den er imidlertid truet av den globale oppvarmingen. Oppvarmingen fører til at sjøisen i Arktis er i tilbakegang, spesielt om sommeren, og det er stor sjanse for at vi får et isfritt polhav om sommeren om få år. I og med at isbjørnen er helt avhengig av et isdekt hav for å forflytte seg mellom jakt- og hiområder er situasjonen kritisk for isbjørnen. Verdens isbjørneksperter frykter at dårligere isforhold vil føre til nedgang i isbjørnbestanden. Amerikanske forskere har antatt at verdens isbjørnbestand kan bli redusert til en tredel av dagens antall rundt år 2050. Bildet viser en isbjørn som beiter på ganske frodige og gjødslede gressbakker under et fuglefjell, i mangel på annen mat. Hvis den får mulighet vil den også forskyne seg av unger og egg av polarlomvi i fuglefjellet. Den går en usikker fremtid i møte fordi den har tilhold på en øy langt fra isdekt hav. Kilde: Norsk polarintitutt. Http://www.Npolar.No/no/arter/isbjorn.Html

Alke hekker i bergsprekker og klippehyller i sjøfuglkolonier fra Rogaland til Varangerfjorden i Finnmark. Lokalt er den vanlig. De største koloniene er lokalisert i de nordlige delene av landet. Føden består hovedsakelig av stimfisk, men krepsdyr og flerbørstemark inngår også i menyen. Alken overvintrer langs hele norskekysten, i Nordsjøen og i Skagerak. Kilde: Artsdatabanken

Huggorm (Vipera berus) finnes utbredt over det meste av Sør-Norge og langs kysten til Nordland. Fargen er grå (mest hanner) eller brun (mest hunner) med et karakteristisk svart sikksakk-band langs ryggen. Enkelte individer kan imidlertid være svært mørke, noen helt svarte. Øynene har vertikal, spalteformet pupill. Hoggormen forekommer på lyngheier, myrer, i åpne skoger, enger, i solvendte lier, bakker og rasmarker. Føden består for en stor del av smågnagere. Blir hoggormen overrasket, kryper den langsomt bort, men dersom den blir trampet på eller kommet for nær, kan den «hogge». Dødsfall som følge av hoggormbitt forekommer sjelden i Norge, men noen kan bli svært syke. Antihistamintabletter mot insekstikk etc., som fås på apotek, kan være til hjelp, men lege bør likevel oppsøkes raskest mulig om man blir bitt.

Bildet viser skjærpiplerke som har fanget et lite blåskjell. Skjærpiplerke er en fugleart i erlefamilien. Den er litt større enn trepiplerke og heipiplerke og betydelig mørkere i fjærdrakten, som er gråbrun og spraglete. Skjærpiplerke er en vanlig hekkefugl langs kysten i Vest- og Nord-Europa., inkludert i Norge. Skjærpiplærke er delvis trekkfugl: En del overvintrer langs norskekysten, mens andre drar helt til Nordvest-Afrika. Kilde: Store norske leksikon.

Hybridfrosk er en stor og kraftig frosk som vanligvis har en utpreget grønn farge med mørke flekker og en grønn stripe langs midten av ryggen. Hybridfrosk er oppstått som en krysning mellom de to artene damfrosk og latterfrosk, og er vanskelig å skille fra disse. Hybridfrosk er utbredt over hele Mellom-Europa øst til Moskva og nord til Danmark og Sør-Sverige. Arten ble i 2003 introdusert fra Polen til Finnøy i Rogaland, sammen med damfrosk. Bildet viser en hybridfrosk hann som blåser opp kinnposene under kurtisen på forsommeren.

Familien Høstberger driver en liten gård i Telemark hvor de lever mest mulig selvforsynt. Maten dyrker de stort sett selv, samt at de slår høy på gamlemåten for å skaffe fôr til dyra gjennom vinteren. Bildet er fra en liten slåtteteig i Dalen i Telemark som er slått. Hesten bistår i det manuelle arbeidet ute på enga og redskapen bak hesten er en gammel høyvender.

Bildet viser en spurvehauk under jakt på nøtteskriker. Haukene bruker mest jakten som trening da nøtteskrikene stort sett slipper unna med skrekken. Spurvehauk er en av våre vanligste rovfugler. Den har brede butte vinger og lang stjert. Spurvehauk hekker i ulike typer skogmiljøer og oppholder deg gjerne nær bebyggelse. Endel spurvehauker overvintrer i Norge, mens de fleste trekker sydover til mellom-Europa i løpet av oktober/november. Bildet er tatt på foringsplass.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Havelle hann i sommerdrakt. Havelle er en dykkand hekker i fjellsjøer og i dammer på tundraen, og overvintrer langs Norskekysten og langt til havs.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Markhumle som søker nektar på blåbær og bidrar på den måten til å pollinere blomstene, slik at de etterhvert kan utvikles til modne blåbær. Markhumle er svært vanlig i hele landet, også i skogsmark. Den er tidlig ute og er ofte blant de første humlene som får fram arbeidere i mai. Den er karakteristisk og umiskjennelig med sitt tydelige gule kragebånd og sin rødoransje bakstuss. Kilde Artsdatabanken.

Knølhval er en ganske stor og svært kraftig bardehval, med en lengde på ca. 14 meter og en vekt på ca. 30 tonn. Navnet kommer av en liten pukel som ryggfinnen sitter på. Knølhvalen har forøvrig karakteristiske lange framsveiver og et ganske rundt hode dekket av store hudknoller. Arten foretar lange vandringer mellom tropiske farvann om vinteren og høye sørlige og nordlige breddegrader om sommeren. Knølhval ble utover på 1900-tallet sterkt desimert som følge av hvalfangst. Etter fredning har bestandene sakte har tatt seg opp igjen. Knølhval er i dag forholdsvis vanlig i norske farvann. Bildet viser en knølhval på vei til å dykke. Alle knølhvaler har sine unike tegninger og profiler på halen, og halen brukes derfor til å identifisere de ulike individene.

Svømmesnipe er en liten vadefugl i snipefamilien, med rustrødt parti rundt halsen i sommerdrakt. Den hekker i småvann i høyfjellet og på tundraen, og overvintrer i tropiske havområder. Hos svømmesnipene er kjønnsrollene reversert. Hunnene er større og mer fargerike enn hannene. Svømmesnipe lever av små insekter og krepsdyr. Bildet viser svømmesnipe i sommerdrakt som fanger et lite dyr.

Konglebit er vår største fink. Det er en utpreget taigaart, knyttet til det nordlige barskogsbeltet fra Øst-Finmark og østover. Noen få par hekker i høyereliggende barskoger i Hedmark og Oppland. Arten lever først og fremst i eldre barskoger, men kan enkelte høster opptre invasjonsartet og trekker da sørover og mot tettbebyggelse. Der livnærer den seg av bær av rogn og asaler. Bildet viser en voksen hann som spiser bær av rogn.

Ung kongeørn i flukt. Kongørna er vår nest største rovfugl. Ungfuglen er mørkebrun med hvite felter midt på vingene, og hvit basis av halen. Den får fullvoksen drakt etter 4–5 år og blir da nokså ensfarget gyllenbrun uten hvite partier. I Norge hekker kongeørnen i nesten hele landet, fra Agder til Øst-Finnmark. Den er vanligst i fjellskog og i høyfjellet, men forekommer også langs store deler av kysten. Kogeørna er en allsidig jeger som bl.a. livnærer seg av ender, hare, rev og hønsefugl, men også i stor grad åtsler. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Blåpraktvannymfe (Calopteryx virgo) som sitter på strå av dronningstarr, langs nylig gjenåpnet bekk. Blåvingevannymfe som hviler på en stengel av en starr. Denne øyenstikkerarten lever i tilkntning til bekker og små elver med grus- og sandbunn i lavlandet i Sør-Norge, fra Hedmark rundt kysten til Hordaland. Den kan være lokalt vanlig i lavereliggende elver og bekker. Forekomst av arten indikerer god vannkvalitet.

Hann av elvevannymfe (Platycnemis pennipes). Arten lever i elver i lavlandet hovedsaklig under marin grense og er en av våre sjeldne vannymfer. Arten har karakteristiske hvitstripete ben med lange svarte hår, samt store øyne.

Rødrev er ett vanlig pattedyr i de fleste miljøer og over nesten hele landet.