Elvesandjeger er en sjelden art som er knyttet til sand og siltflater langs elvebredder i store vassdrag. Det er en art som har gått tilbake, mye på grunn av vannkraftutbygging, siden fravær av naturlige vannstandsfluktuasjoner fremmer gjengroing av leveområder. Inngrep langs vassdragene er også en viktig trussel.

Schizotus pectinicornis er en av kardinalbillene. Larvene til kardinalbillene lever som rovdyr under barken på døde trær. De voksne finner en ofte på blomster der de drikker nektar. De er ofte sterkt farget i rødt, noe som er et varsel om at de er giftige. Kardinalbillene er noen av forvekslingsartene til den sjeldne sinoberbilla. Bildet er tatt fra billesamlingen til Stefan Olberg.

Larve av Tragosoma depsarium. Arten utvikler seg i gamle, middels nedbrutte liggende stammer av furu som ligger soleksponert. Arten er funnet flere steder på Sørøstlandet i nyere tid, men habitatet er i tilbakegang.

Flatbiller (Cucujidae) er en artsfattig familie av fargerike biller som lever under barken på døde trær. De fleste artene er mer eller mindre røde. Lite er kjent om biologien deres, men noen arter er knyttet til store trestammer i gammel skog, og er i dag truet av skogbruket. Disse billene fører stort sett en skjult tilværelse under barken på døde trær, og kommer sjelden ut derfra. Man vet lite om biologien deres, men formen på munndelene hos larvene kan tyde på at de er rovdyr. Mange av artene ser ut til å trenge grove, døde stokker og er derfor knyttet til gammel skog. Sinoberbillen (Cucujus cinnaberinus) er 11-15 mm lang og skarpt rød på farge. Den finnes i Nord- og Mellom-Europa østover til Øst-Sibir. Denne arten er regnet som truet over hele Europa og er fredet i EU, også i Norge. Den er trolig meget sjelden i Norge, men har blitt funnet på noen få steder på Sør-Østlandet og er knyttet til gamle, grove osper der den utvikler seg under barken av nylig døde trær. Arten er i nyere tid funnet på ca. 7 lokaliteter. De lokale bestandene er ganske små og veldig utsatte for eventuelle naturinngrep. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.wikipedia.no og www.artdatabanken.no

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Billen Melanimon tibialis er knyttet til sandstrender. Arten finnes på kun en lokalitet i Norge, Ørekroken på Kirkøy i Hvaler kommune (Østfold). Arten er her tallrik mellom røtter på halvåpne sandflater på bakstranden. Arten er kraftig fragmentert og habitatet minker. Potensialet for flere forekomster i Norge er svært liten, men den ene norske bestanden må regnes som en utløper fra utbredelsesområdet i Sør-Sverige

Brannflate fire år etter en skogbrann. Her ses gnag etter sotpraktbille på en rot av en brent furu. Sotpraktbille en eksklusiv brannart som kun lever på flaten de første årene etter en brann. Brannflater med døde trær og brannskadde levende trær, samt avsvidd vegetasjon, er svært viktige for mange rødlistede arter av sopp og biller. På denne flata er en rekke rødlistede og brannavhengige biller funnet.

Miarus campanulae er en liten snutebille som lever på ulike arter av Campanula. Her er den fotografert på Dragehode.

Sotpraktbille er en sjelden bille som etter 1980 kun er funnet to steder, en i råde, Østfold og en i Notodden, Telemark. den er spesialist på brannflater og bruker trolig luktesansen for å finne frem til ferske skogbranner. På undersiden av bena har den infrarøde "sensorer" som trolig fungerer på den måten at de varsler om at det ikke er for varmt der den lander. Den dukker meget raskt opp på brannflatene og gjerne mens det fortsatt ryker. Sotpraktbilla hører til en gruppe av insekter som er helt avhengig av jevnlige skogbranner for å overleve og. Billen er fotografert fra samlingen til Arne Laugsand.

Billen Rhagonycha fulva på hjorerot.

Den sjeldne barkbillen Ortotomicus longicollis er knyttet til nylig døde gamle furutrær med grov bark. Arten har landets viktigste bestand i brannpåvirket furunaturskog i lavlandet rundt Follsjå i Notodden. Arten er trolig knyttet til brannpåvirkede skoger. Den grove barken på bildet har artsspesifikke gnagespor etter arten.

En vakker snutebille kamuflert på et lindeblad.

Bildet viser en larve av eremitt som har vært avlet opp i bøtter med askemold. Planen er å sette ut individer på nye lokaliteter i et forsøk på å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Billen Rhagonycha fulva på hjorerot.

Billen og sandjegeren Cicindela hybrida er i Norge knyttet til sandtak og elvebredder langs Drammenselva og Numedalslågen. Dette eksemplaret er fotografert fra samlingen til Arne Laugsand. Kilde: www.artsdatabanken.no

Rødknapp kan du oftest finne på tørre enger og vegkanter. Det er en viktig næringsplante for spesielt humler, men også andre insekter.

Calitys scabra er en bille som er knyttet til råtten ved. Den finnes i furustokker som ligger varmt og soleksponert og som er angrepet av Antrodia spp. sopper. Arten er funnet på flere lokaliteter i Vestfold, men også i Trøndelag (Oppdal, Lønset) i nyere tid. Den har masse små kroker på kroppen som samler små biter av trespon. Tresponet fungerer som kamuflasje for billen. Denne billen er fotografert fra billesamlingen til Arne Laugsand. Kilde: bl.a. www.artsdatabanken.no

Dragehodeglansbille er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang pga utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse og er en kravstor og kalkkrevende karplante som vokser i artsike strandberg og slåtteenger.

Flekkblodsmeller er en sjelden bille som i nyere tid kun er kjent fra Indre Oslofjord, Tjøme og Larvik. Billen utvikles i fuktig hvitråteved av løvtrær. De voksne søker til hvite blomster som for eksempel skjermplanter og hagtorn. Kilde: www.artsdatabanken.no Denne er fra billesamlingen til Arne Laugsand.

Sankthansorm er tidligere kjent fra en rekke lokaliteter på Østlandet, men har i senere tid gått sterkt tilbake og kjennes i dag kun fra enkelte varme, tørre og åpne lokaliteter i Aust-Agder, Vestfold, Telemark, Buskerud, Akershus, Østfold og Oppland. Billen er istand til å sende ut et egetprodusert lys (bio-luminescens). De er nattaktive og hunnen sitter i vegetasjonen og lokker til seg hannen med den lysende bakkroppen. Her er larven fotografert i Aust-Agder. Kilde: www.artsdatabanken.no