Glansbillen Amphotis marginata er kun funnet en gang i Norge og det er i Lier kommune i Buskerud. Glansbillen er knyttet til hule trær, fortrinnsvis eiker, med forekomst av svart tremaur (Lasius fuliginosus). Arten er også sjelden i Sverige og er en sørlig art. Billen er lånt fra billesamlingen til Stefan Olberg.

Elvesandjeger er en sjelden art som er knyttet til sand og siltflater langs elvebredder i store vassdrag. Det er en art som har gått en del tilbake, mye på grunn av vannkraftutbygging da fravær av naturlige vannstandsfluktuasjoner fremmer gjengroing av leveområder. Inngrep langs vassdragene er også en viktig trussel.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Reinfannbille er en vanlig bille som stedvis kan opptre i store antall. Den er altentende, men er knyttet opp mot ulike urter som bl.a. reinfann og ryllik. Hunnen produserer svært mange egg og bakkroppen svulmer kraftig opp før egglegging. På bildet ser du en hunn som er i ferd med å legge egg.

Furugnagbille lever på død ved angrepet av bl.a. hvit tømmersopp. Arten er knyttet til varme furuskogslokaliteter med mye død ved.

Elvesandjeger er en sjelden art som er knyttet til sand og siltflater langs elvebredder i store vassdrag. Det er en art som har gått en del tilbake, mye på grunn av vannkraftutbygging da fravær av naturlige vannstandsfluktuasjoner fremmer gjengroing av leveområder. Inngrep langs vassdragene er også en viktig trussel.

Humlebillen er en bille som etterligner humler for å unngå å bli spist. Arten er vanlig i hele landet og en finner den som oftest på blomster der den suger nektar. Larvene utvikles i ved og av og til i maurtuer.

Når en marihøne letter fra fingeren kan en ønske seg tre ting.

Den sjeldne barkbillen Ortotomicus longicollis er knyttet til nylig døde gamle furutrær med grov bark. Arten har landets viktigste bestand i brannpåvirket furunaturskog i lavlandet rundt Follsjå i Notodden. Arten er trolig knyttet til brannpåvirkede skoger. Den grove barken på bildet har artsspesifikke gnagespor etter arten.

Billen og sandjegeren Cicindela hybrida er i Norge knyttet til sandtak og elvebredder langs Drammenselva og Numedalslågen. Dette eksemplaret er fotografert fra samlingen til Arne Laugsand. Kilde: www.artsdatabanken.no

Billen Rhagonycha fulva på hjorerot.

Dragehodeglansbille (Meligethes norvegicus) er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang pga utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse og er en kravstor og kalkkrevende karplante som vokser i artsike strandberg og slåtteenger. Her er den fotografert i Viernbukta naturreservat på Brønnøya i Asker kommune.

Larvene til purpurbukken lever hovedsakelig i barken på tørre, døde greiner og stammer. Finnes ofte i vedlagre. Arten er sørlig og varmekjær og er lokalt vanlig i Telemark og Aust-Agder. Purpurbukk er en av forvekslingsartene til den sjeldne sinoberbilla. Bildet er tatt fra billesamlingen tl Stefan Olberg.

Furugnagbille lever på død ved angrepet av bl.a. hvit tømmersopp. Arten er knyttet til varme furuskogslokaliteter med mye død ved.

En vakker snutebille kamuflert på et lindeblad.

Calitys scabra er en bille som er knyttet til råtten ved. Den finnes i furustokker som ligger varmt og soleksponert og som er angrepet av Antrodia spp. sopper. Arten er funnet på flere lokaliteter i Vestfold, men også i Trøndelag (Oppdal, Lønset) i nyere tid. Den har masse små kroker på kroppen som samler små biter av trespon. Tresponet fungerer som kamuflasje for billen. Denne billen er fotografert fra billesamlingen til Arne Laugsand. Kilde: bl.a. www.artsdatabanken.no

Billen Phryganophilus ruficollis er en veldig sjelden bille i Norden. Arten har en østlig utbredelse og er tidligere i Norge kun påvist på noen lokaliteter i Trøndelag på 80- og begynnelsen av 90-tallet. De siste 10 årene er arten funnet noen få ganger innenfor et relativt lite området i Melhus kommune i Gauldalen. Phryganophilus ruficollis er en trelevende art som kun finnes i død ved med en helt spesiell struktur og lukt. Veden skal være så myk at den kan løsnes med fingrene, være sterkt mycelholdig, gulaktig i fargen og med en særegen lukt. Larver og pupper er påvist i gran- og bjørkelæger i Norge i gammel naturskog, og arten ser ut til å begunstiges av skogbrann.

Glansbillen Amphotis marginata er kun funnet en gang i Norge og det er i Lier kommune i Buskerud. Glansbillen er knyttet til hule trær, fortrinnsvis eiker, med forekomst av svart tremaur (Lasius fuliginosus). Arten er også sjelden i Sverige og er en sørlig art. Billen er lånt fra billesamlingen til Stefan Olberg.

Bildet viser en larve av eremitt som har vært avlet opp i bøtter med askemold. Planen er å sette ut individer på nye lokaliteter i et forsøk på å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Den sjeldne barkbillen Ortotomicus longicollis er knyttet til nylig døde gamle furutrær med grov bark. Arten har landets viktigste bestand i brannpåvirket furunaturskog i lavlandet rundt Follsjå i Notodden. Arten er trolig knyttet til brannpåvirkede skoger. Den grove barken på bildet har artsspesifikke gnagespor etter arten, et dødt individ av arten ses i midten av bildet.