Dragehodeglansbille er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang pga utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse og er en kravstor og kalkkrevende karplante som vokser i artsike strandberg og slåtteenger.

Broscus cephalotes tilhører familiegruppen løpebiller (Carabidae). Broscus cephalotes lever som predator på mindre dyr og sitter i gangåpningen og venter på at et byttedyr skal passere. Den spiller død ved fare og kan ligge helt urørlig. Denne billen er fotografert fra billesamlingen til Arne Laugsand. Kilde: www.wikipedia.no

Flekkblodsmeller er en sjelden bille som i nyere tid kun er kjent fra Indre Oslofjord, Tjøme og Larvik. Billen utvikles i fuktig hvitråteved av løvtrær. De voksne søker til hvite blomster som for eksempel skjermplanter og hagtorn. Kilde: www.artsdatabanken.no Denne er fra billesamlingen til Arne Laugsand.

Dragehodeglansbille (Meligethes norvegicus) er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang pga utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg.

Bildet viser en larve av eremitt som har vært avlet opp i bøtter med askemold. Planen er å sette ut individer på nye lokaliteter i et forsøk på å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Billen Melasis buprestoides er kun kjent fra 6 lokaliteter fra Songdalen i Vest-Agder og opp til Larvik i Vestfold. Den er knyttet til død ved i lysåpen løvskog. Melasis buprestoides har spredte forekomster i Nord -, Mellom - og Sydeuropa. Den er mer hyppig forekommende i de sydøstre deler av Sverige. Denne billen er fotografert fra samlingen til Arne Laugsand. Kilde: www.arsdatabanken.no og den danske rødlista.

Sankthansorm er tidligere kjent fra en rekke lokaliteter på Østlandet, men har i senere tid gått sterkt tilbake og kjennes i dag kun fra enkelte varme, tørre og åpne lokaliteter i Aust-Agder, Vestfold, Telemark, Buskerud, Akershus, Østfold og Oppland. Billen er istand til å sende ut et egetprodusert lys (bio-luminescens). De er nattaktive og hunnen sitter i vegetasjonen og lokker til seg hannen med den lysende bakkroppen. Her er larven fotografert i Aust-Agder. Kilde: www.artsdatabanken.no

Sankthansorm er tidligere kjent fra en rekke lokaliteter på Østlandet, men har i senere tid gått sterkt tilbake og kjennes i dag kun fra enkelte varme, tørre og åpne lokaliteter i Aust-Agder, Vestfold, Telemark, Buskerud, Akershus, Østfold og Oppland. Billen er istand til å sende ut et egetprodusert lys (bio-luminescens). De er nattaktive og hunnen sitter i vegetasjonen og lokker til seg hannen med den lysende bakkroppen. Her er larven fotografert i Aust-Agder. Kilde: www.artsdatabanken.no

Thryogenes festucae er en sjelden bille som er knyttet til rike sumper og vannkanter. Dette eksemplaret er funnet i Stranda naturreservat i Porsgrunn, Telemark, men er ellers kun kjent fra Stokke kommune i Vestfold i nyere tid. Billen er fotografert fra billesamlingen til Stefan Olberg.

Dragehodeglansbille er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang pga utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse og er en kravstor og kalkkrevende karplante som vokser i artsike strandberg og slåtteenger.

Cicindela sylvatica er en skogtilknyttet sandjeger og foretrekker åpne, solrike, tørre lokaliteter. Både de voksne og larvene lever som rovdyr. Dette eksemplaret er fotografert fra samlingen til Arne Laugsand. Kilde: www.wikipedia.no

Bildet viser egg av eremitt. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Gnagehull etter billen Tragosoma depsarium. Arten utvikler seg i gamle, middels nedbrutte liggende stammer av furu som ligger soleksponert. Arten er funnet flere steder på Sørøstlandet i nyere tid, men habitatet er i tilbakegang. Hullet har en rufsete kant og er på størrelse med tuppen av en lillefinger.

Den lille skyggebillen Corticeus longulus lever i barkbilleganger under barken på nylig døde furuer på sommervarme lokaliteter i områder med god dødvedkontinuitet.

Sankthansorm er tidligere kjent fra en rekke lokaliteter på Østlandet, men har i senere tid gått sterkt tilbake og kjennes i dag kun fra enkelte varme, tørre og åpne lokaliteter i Aust-Agder, Vestfold, Telemark, Buskerud, Akershus, Østfold og Oppland. Billen er istand til å sende ut et egetprodusert lys (bio-luminescens). De er nattaktive og hunnen sitter i vegetasjonen og lokker til seg hannen med den lysende bakkroppen. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde: www.artsdatabanken.no

Eikeblodsmeller er en art som er knyttet til rød mold i gamle og hule eiker. Denne er fra billesamlingen til Arne Laugsand.

Stomis pumicatus er en av løpebillene våre. Billen er fotografert fra billesamlingen til Arne Laugsand.

Coloradobillen er et fryktet skadedyr på poteter nedover i Europa. Det dukker opp enkeltindivider opp i Norge fra tid til annen, men den har ikke klart å etablere seg her ennå. Med et varmere klima er det mulig at dette blir et alvorlig skadedyr i Norge også. Den som finner coloradobille i Norge har plikt til å melde fra om dette til plantevernmyndighetene.

Furugnagbille lever på død ved angrepet av bl.a. hvit tømmersopp. Arten er knyttet til varme furuskogslokaliteter med mye død ved.

Furugnagbille lever på død ved angrepet av bl.a. hvit tømmersopp. Arten er knyttet til varme furuskogslokaliteter med mye død ved.