Billen Rhagonycha fulva på hjorerot.

Bildet viser ekegresshoppe på hjorterot, som er en planten som i Norge bare vokser på kalkrik bergrunn i Oslo-området. Eikegresshoppe er den eneste trelevende gresshoppearten i Norge. Den er relativt liten, langvinget og lysegrønn, og oppholder seg i løvtrær hvor den livnærer seg av andre insekter. Utbredelsen følger kyststripa langs Østlandet og Sørlandet. Kilde: Artsdatabanken.

Strandtorn eller strandtistel langs Østfoldkysten i 2010. Denne forekomsten gikk tapt ett år senere som følge av utfylling av masser ! Arten lever langs sandstrender i ytre Oslofjorden, på Lista og Jæren. Den er forsvunnet de fleste steder der den har vokst, med den følge at utbredelsen har blitt sterkt oppdelt. Tilbakegangen skyldes primært slitasje/ødeleggelse i sammenheng med friluftsliv og gjengroing. På bildet kan den bli sterkt truet av den fremmede arten rynkerose.

Tromsøpalme er som sin svært nære slektning kjempebjørnekjeks blitt en svært problematisk art i Norge. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.A. At arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av. Her er den fotografert ved havna i Andenes.

Strandtorn er en flerårig urt, uten vegetativ formering, men med frøreproduksjon. Fruktene spres trolig omtrent bare med havstrømmer. Arten vokser på åpne, ustabile sandstrender, ofte i tilknytning til sanddyner. Strandtorn hadde en av sine største bestander i landet på Jomfruland. De senere årene er har den gått tilbake.

Billen Rhagonycha fulva på hjorerot.

Billen Rhagonycha fulva på hjorerot.

Hvitrot i blomst i kalkskog på kambrosiluren i Grenland. Hvitrot er i hovedsak begrenset til et lite område Telemark og Vestfold med noen få mer isolerte forekomster i Buskerud og Vest-Agder. Den er knyttet til kalkfuruskog og varm edellauvskog på kalkgrunn, ofte brattlendt.

Billen Rhagonycha fulva på hjorerot.

Hvitrot i blomst i kalkskog på kambrosiluren i Grenland. Hvitrot er i hovedsak begrenset til et lite område Telemark og Vestfold med noen få mer isolerte forekomster i Buskerud og Vest-Agder. Den er knyttet til kalkfuruskog og varm edellauvskog på kalkgrunn, ofte brattlendt.

Nærbilde av strandtistel. Strandtorn eller strandtistel lever langs sandstrender i ytre Oslofjorden, på Lista og Jæren. Den er forsvunnet de fleste steder der den har vokst, med den følge at utbredelsen har blitt sterkt oppdelt. Tilbakegangen skyldes primært slitasje/ødeleggelse i sammenheng med friluftsliv og gjengroing.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av. Her er planten fotografert ved Bondivann i Asker.

En humle på en strandkvann. Humler er viktige pollinatorer.

Spansk kjørvel hører hjemme i fjellstrøk i Mellom- og Sør-Europa og ere n gammel kulturplante some er blitt dyrket og brukt langt utenfor dens naturlige område. I Norge forekommer den hyppig I lavlandet på Vestlandet og mer spredt i Sør- og Midt-Norge. Planten etablerer seg lett utenfor hager og danner tette bestander som konkurrerer ut ut de fleste andre arter. Bildet viser planten med frøkapslser

Tromsøpalme er som sin svært nære slektning kjempebjørnekjeks blitt en svært problematisk art i Norge. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.A. At arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av. Her er den fotografert ved havna i Andenes.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av. Her er planten fotografert ved Bondivann i Asker.

Tromsøpalme er som sin svært nære slektning kjempebjørnekjeks blitt en svært problematisk art i Norge. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.A. At arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av. Her er den fotografert ved havna i Andenes.

Kalkknaus ned åpen grunnlendt kalkmark som har store mengder av planten hjorterot og med innslag av aksveronika. Dette er ofte svært artsrike miljøer med med forekomst av truede arter, slik som her. Informasjonsskiltet langs turveien informerer om naturkvaliteter og trusler, samt oppfordrer til å ta hensyn. Turveien er anlagt som bordgang i kanten av kalkknausen for å redusere konsekvensene av tiltaket for biologisk mangfold.