Trehumle som sanker nektar på hageeple. Humler er viktige bestøvere av frukttrær. Trehumle er en svært vanlig og karakteristisk art med den brunaktige mellomkroppen og den hvite bakstussen. Arten finnes like gjerne i hagen som i skog og mark. Den lager bol i husvegger, fuglekasser eller hulrom i trær, og kan opptre aggressivt dersom den forstyrres i bolet. Kilde: Artsdatabanken.

Tett forekomst med russesvalerot i blomst, som har utkonkurert naturlig og tidligere artsrik og verneverdig vegetasjon på åpen grunnlendt kalkmark. Russesvalerot er en fremmed plante som har blitt et stort problem på øyene i indre Oslofjord. Den er svært ekspansiv og danner tette bestander på kalkrike enger, grunnlendt kalkmark, strandberg, kantkratt og rasmark. På den måten truer det biologisk svært verdifulle miljøer. Arten er svært vanskelig å bekjempe.

Kjempeslirekne er en flerårig, stor urteplante som kan bli opp til 4 meter høy. Den vokser i store, tette bestand og har underjordiske utløpere med stor overlevelsesevne. Kjempeslirekne er en fremavlet art som naturalisert trives på kulturmark. Dens opprinnelsessted er den russiske øya Sakhalin, samt nordlige deler av Japan. Arten er konkurransedyktig og sprer seg lett, derfor finnes den i dag i store deler av Norge. Grunnet sin aggressive vekst, dype røtter og krattdannende voksemåte, har kjempeslirekne en negativ effekt på andre arter: Den utnytter tilgjengelig næring og lys på en mer effektiv måte enn del fleste stedegne plantearter.

Stillehavsøsters kommer opprinnelig fra Asia, men er spredd til andre deler av verden for å dyrkes. Dette er en art som forandrer habitatet den etablerer seg i. Den finnes ofte helt oppe i fjærebeltet og tåler tørrlegging på fjære sjø. Den danner tette bestander og kan skape skjellbanker eller rev som endrer miljøet.

Anleggsvirsomhet bidrar ofte til spredning av fremmede arter gjennom forflytning av masser og blottlegging av jord. Bildet viser et pukkverk med store menger kanadagullris i forgrunnen som vil sprer sine frø i anlegget. Salg og påfølgende forflytning av slike masser bidrar sannsynligvis til omfattende spredning av kanadagullris regionalt, med påfølgende negative konsekvenser. Kanadagullris er en karplante som opprinnelig kommer fra Nord Amerika. Planten spres effektivt med vinden, noe som gjør at den har et stort spredningspotensialet. Arten danner ofte tette forkoekomster som skygger for andre arter, samtidig som den skiller ut veksthemmende stoffer fra rota. Disse faktorene øker plantens konkurranseevne ved at den hindrer andre planter å vokse der. Resultatet blir at kanadagullris danner monokulturer, og påvirker biomangfoldet negativt. Kanadagullris blir bekjempet med slått, luking og rydding av planterester for å hindre frøsetting.

Strandsone i indre Oslofjord som er sterkt påvirket av fremmede planter og ulike naturinngrep, som utfylling av masser, småbåthavn, bygninger, parkeringsplass og gang-/sykkelvei. Strandkarse og den fremmede arten rynkerose dominerer her. Strandkarse finnes naturlig i deler av Sørøst-Europa og Vest-Asia og har vært regnet som innført i Norge. Størstedelen av norsk forekomst skyldes mest trolig spontan innspredning med havstrømmer fra Sverige og Danmark heller enn spredning fra innførsel. Fra 1980-tallet har antall forekomster økt sterkt, og i dag finnes arten i tildels store mengder i strandsonen fra Østfold til Aust-Agder. Strandkarse fortrenger andre, til dels sårbare og truede arter i grusstrand-, strandeng- og tangvollsamfunn. Arten kan påvirke egenskapene til jordsmonnet og ”forbedre” jorda til sin egen fordel. Den ser ut til å ha en konkurransemessig fordel fordi den har evne til å ta opp og gjøre mer nitrogen tilgjengelig enn det vegetasjonen den erstatter greier. Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Kilde: Artsdatabanken.

Sitkagrana ble først plantet i Norge ved overgangen til 1900-tallet, og fra rundt 1950 spilte den en viktig rolle i skogreising på kysten av Vestlandet og i Nord-Norge. Sitkagrana vokser raskere og har en større produksjon enn både gran, furu og bjørk, og i dag har vi om lag 500 000 dekar sitkagranskog i Norge. Treet har blågrønne og svært spisse nåler som har to hvite bånd på undersiden. På avstand får treet derfor et grålig skjær over seg. Kilde: www.sabima.no Her er treet fotografert på Vågsøy, ytterst i Nordfjord.

Bildet viser et landskap der naturmiljøet er sterkt påvirket av inngrep. Gravearbeider og masseforflytning har resultert i etablerting av en stort og tett forekomst av den svatelistede planten vinterkarse (forgrunn), den trafikkerte mototveien er en barriære for viltet og flatehogst har endret livsmiljø for arter som lever i gammel skog (bakgrunn). Vinterkarse er blitt en del av vårfloraen på tørre bakker, i veiskråninger, berg og skrenter og på skrotemark, der den kan dominere helt, og hvor den fortrenger både vanlige og mer sårbare arter. Vinterkarse er en fremmed art som i løpet av vel 300 år har funnet innpass i store deler av landet. Den er fremdeles i spredning. Kilde: Artsdatabanken.

Bildet viser store mengder sprikemispel i høstfarger (både i forgrunnen og bakgrunnen), som har spredd seg i kantkratt og artsrik, grunnlendt, åpen kalkmark i Oslofjorden. Sprikemispel er en langlevd flerårig busk på rundt 2 meters høyde som stammer fra Kina. Den har rikelig frøformering. Fruktene spres med fugl. Arten ble innført som hagebusk på 1900-tallet, med meget rask ekspansjon fra slutten av 1900-tallet, Den invaderer en lang rekke skogtyper, skogkanter, kratt og åpen, grunnlendt mark. Den endrer sammensetningen av busksjiktet i krattvegetasjon, danner et nytt busksjikt i skogtyper som ikke har et naturlig slikt, og kan forstyrre balansen mellom busker med saftige frukter og de fuglene som utnytter og sprer disse. Kilde: Artsdatabanken.

Kanadagullris er en karplante som opprinnelig kommer fra Nord Amerika. Planten produserer opptil 10000 frø som spres med vinden, det gjør at spredningspotensialet er svært stort. Arten danner ofte tette kjerr som skygger for andre arter, samtidig som den skiller ut veksthemmende stoffer fra rota. Disse faktorene øker plantens konkurranseevne ved at den hindrer andre planter å vokse der. Resultatet blir at kanadagullris danner monokulturer, og påvirker biomangfoldet negativt. Kanadagullris blir bekjempet med slått og rydding av planterester for å hindre frøsetting. Kilde: www.sabima.no

Ådalselva naturreservat er vernet for å bevare et viktig og helhetlig elvesystem med flere evjer, bukter, viker og tjern i tilknytning til hovedløpet. Området er særlig viktig for overvintrende sangsvaner og andre våtmarksfugler. Tjernene er også viktige som hekke-, nærings- og trekkområder for våtmarksfugler.

Mongolspringfrø er en ettårig, ca 0,5 m høy fremmed art, med små blekgule blomster. Den kommer opprinnelig fra Mellom- og Øst-Asia. Planten ble i 1870-80-årene spredd fra botanisk hage i Oslo for forsøksdyrking til en rekke privathager rundt i landet. Den har trolig også etablert seg i naturen via lagringsplasser for importert tømmer og importert plantemateriale. Arten trives best i halvskygge eller skyggefullt miljø på relativt næringsrik, fuktig jord, særlig flommarkskog. Omfattende, tette renbestander, slik som på bildet, er vanlige. Disse kan føre til fortrengning av stedegne arter, endringer i jordbunnsforhold og økt ersjonsfare. Kilde: Artsdatabanken.

Kanadagullris er en karplante som opprinnelig kommer fra Nord Amerika. Planten produserer opptil 10000 frø som spres med vinden, det gjør at spredningspotensialet er svært stort. Arten danner ofte tette kjerr som skygger for andre arter, samtidig som den skiller ut veksthemmende stoffer fra rota. Disse faktorene øker plantens konkurranseevne ved at den hindrer andre planter å vokse der. Resultatet blir at kanadagullris danner monokulturer, og påvirker biomangfoldet negativt. Kanadagullris blir bekjempet med slått og rydding av planterester for å hindre frøsetting. Kilde: www.sabima.no

Gravmyrt er en fremmed plante som på grunn av sin evne til å formere seg med jordstengler kan danne tette matter. Der den får fotfeste vil få andre planter overleve i undervegetasjonen.

Bildet viser store mengder sandpupin langs en vei ved et hyttefelt. Sandlupin er en fremmed flerårig ca. 0,5 m høy staude som danner klynger med korte, krypende jordstengler. Den kan danne store bestander som fortrenge hjemlige arter. Tilstedeværelsen av sandlupin fører til endret næringsstatus, jordstruktur og derigjennom endret artssammensetning siden platen har nitrogenfikserende knoller på røttene. Sandlupin kommer fra nordvestlige Nord-Amerika. Arten ble innsådd for å binde skråningene langs den nyanlagte Jærbanen på slutten av 1800-tallet og synes å ha blitt brukt langs jernbanen mange steder. Den er hardfør og har stort potensial for spredning i alle litt kjøligere deler av Norge. Kilde: Artsdatabanken.

Ådalselva naturreservat er vernet for å bevare et viktig og helhetlig elvesystem med flere evjer, bukter, viker og tjern i tilknytning til hovedløpet. Området er særlig viktig for overvintrende sangsvaner og andre våtmarksfugler. Tjernene er også viktige som hekke-, nærings- og trekkområder for våtmarksfugler.

Mongolspringfrø er en ettårig, ca 0,5 m høy fremmed art, med små blekgule blomster. Den kommer opprinnelig fra Mellom- og Øst-Asia. Planten ble i 1870-80-årene spredd fra botanisk hage i Oslo for forsøksdyrking til en rekke privathager rundt i landet. Den har trolig også etablert seg i naturen via lagringsplasser for importert tømmer og importert plantemateriale. Arten trives best i halvskygge eller skyggefullt miljø på relativt næringsrik, fuktig jord, særlig flommarkskog. Omfattende, tette renbestander er vanlige. Disse kan føre til fortrengning av stedegne arter, endringer i jordbunnsforhold og økt ersjonsfare. Kilde: Artsdatabanken.

Åpne frukter av russesvalerot, som er klar til å spre sine frø med fnokk. Fnokk er hår- eller fjærformede sveveorganer, som gjør at frøene kan spres langt med vind. Russesvalerot er en fremmed plante som har blitt et stort problem på øyene i indre Oslofjord. Den er svært ekspansiv og danner tette bestander på kalkrike enger, grunnlendt kalkmark, strandberg, kantkratt og rasmark. På den måten truer det biologisk svært verdifulle miljøer. Arten er svært vanskelig å bekjempe.

Massebestand av vasspest i den næringsrike fuglesjøen Østensjøvannet i Oslo. Vasspest er en nordamerikansk vannplante som har spredd seg ukontrollert i Europa og forårsaket stor skade på det naturlige biologiske mangfoldet. I Norge ble vasspest første gang introdusert i Østensjøvannet i 1925. Her har den med ujevne mellomrom dannet massebestander. Siden har arten spredd seg til mange andre næringsrike vann på Østlandet, i Rogaland og i Trøndelag. Som bildet viser beites vasspest av grågås, og kan sannsynlivis også spres med vannfugl.