Steinsvineblom er en flerårig urt fra Mellom- og Sør-Europa og vestre Middelhavsområdet. Arten er kommet inn med ballastjord og har senere hatt egenspredning i nærområdet. I Norge finnes i dag store bestander på først og fremst på øyene i indre Oslofjord i Oslo kommune, der de har spredd seg videre til nærliggende arealer på fastlandet i Oslo by. Steinsvineblom har frøreproduksjon, der fruktene kan spres over kortere eller lengre distanser med vind og kanskje også med vann. Arten har i stor grad spredd seg inn på den truete naturtypen åpen grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone, men det er vurdert av Artsdatabanken at den ikke vil etableres i slike mengder at den vil utgjøre noen skade. Det er imidlertid indikasjoner på at arten øker i mengde og kan fortrenge annen vegetasjon på åpen grunnlendt kalkmark.

Snøbær er en opptil 3 m høy, rikt grenet busk, som komemr fra vestlige Nord-Amerika. Arten er valig handelsvare som dyrkes som prydplante i store deler av landet. Den formerer seg med frø og sprer seg også med rotskudd og hageavfall. Fruktene er hvite bær som som ikke er spesielt ettertraktet av fugl, og som derfor trolig bare i begrenset grad bidrar til spredningen.. Arten ble funnet forvillet i Norge i 1889. Antall nyfunn i naturen har økt betydelig de siste tiårene, spesielt i lavlandet på Østlandet og Sørlandet. Arten har potensial til å etablere seg i et vidt spekter av naturtyper. Busken kan danne større, tette kratt og vil derfor ha negativ effekt på mange delpopulasjoner av hjemlige arter og på naturtyper. Kilde: Artsdatabanken.

Snøbær er en opptil 3 m høy, rikt grenet busk, som komemr fra vestlige Nord-Amerika. Arten er valig handelsvare som dyrkes som prydplante i store deler av landet. Den formerer seg med frø og sprer seg også med rotskudd og hageavfall. Fruktene er hvite bær som som ikke er spesielt ettertraktet av fugl, og som derfor trolig bare i begrenset grad bidrar til spredningen.. Arten ble funnet forvillet i Norge i 1889. Antall nyfunn i naturen har økt betydelig de siste tiårene, spesielt i lavlandet på Østlandet og Sørlandet. Arten har potensial til å etablere seg i et vidt spekter av naturtyper. Busken kan danne større, tette kratt og vil derfor ha negativ effekt på mange delpopulasjoner av hjemlige arter og på naturtyper. Kilde: Artsdatabanken.

Snøbær er en opptil 3 m høy, rikt grenet busk, som komemr fra vestlige Nord-Amerika. Arten er valig handelsvare som dyrkes som prydplante i store deler av landet. Den formerer seg med frø og sprer seg også med rotskudd og hageavfall. Fruktene er hvite bær som som ikke er spesielt ettertraktet av fugl, og som derfor trolig bare i begrenset grad bidrar til spredningen.. Arten ble funnet forvillet i Norge i 1889. Antall nyfunn i naturen har økt betydelig de siste tiårene, spesielt i lavlandet på Østlandet og Sørlandet. Arten har potensial til å etablere seg i et vidt spekter av naturtyper. Busken kan danne større, tette kratt og vil derfor ha negativ effekt på mange delpopulasjoner av hjemlige arter og på naturtyper. Kilde: Artsdatabanken.

Snøbær er en opptil 3 m høy, rikt grenet busk, som komemr fra vestlige Nord-Amerika. Arten er valig handelsvare som dyrkes som prydplante i store deler av landet. Den formerer seg med frø og sprer seg også med rotskudd og hageavfall. Fruktene er hvite bær som som ikke er spesielt ettertraktet av fugl, og som derfor trolig bare i begrenset grad bidrar til spredningen.. Arten ble funnet forvillet i Norge i 1889. Antall nyfunn i naturen har økt betydelig de siste tiårene, spesielt i lavlandet på Østlandet og Sørlandet. Arten har potensial til å etablere seg i et vidt spekter av naturtyper. Busken kan danne større, tette kratt og vil derfor ha negativ effekt på mange delpopulasjoner av hjemlige arter og på naturtyper. Kilde: Artsdatabanken.

Snøbær er en opptil 3 m høy, rikt grenet busk, som komemr fra vestlige Nord-Amerika. Arten er valig handelsvare som dyrkes som prydplante i store deler av landet. Den formerer seg med frø og sprer seg også med rotskudd og hageavfall. Fruktene er hvite bær som som ikke er spesielt ettertraktet av fugl, og som derfor trolig bare i begrenset grad bidrar til spredningen.. Arten ble funnet forvillet i Norge i 1889. Antall nyfunn i naturen har økt betydelig de siste tiårene, spesielt i lavlandet på Østlandet og Sørlandet. Arten har potensial til å etablere seg i et vidt spekter av naturtyper. Busken kan danne større, tette kratt og vil derfor ha negativ effekt på mange delpopulasjoner av hjemlige arter og på naturtyper. Kilde: Artsdatabanken.

Steinsvineblom er en flerårig urt fra Mellom- og Sør-Europa og vestre Middelhavsområdet. Arten er kommet inn med ballastjord og har senere hatt egenspredning i nærområdet. I Norge finnes i dag store bestander på først og fremst på øyene i indre Oslofjord i Oslo kommune, der de har spredd seg videre til nærliggende arealer på fastlandet i Oslo by. Steinsvineblom har frøreproduksjon, der fruktene kan spres over kortere eller lengre distanser med vind og kanskje også med vann. Arten har i stor grad spredd seg inn på den truete naturtypen åpen grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone, men det er vurdert av Artsdatabanken at den ikke vil etableres i slike mengder at den vil utgjøre noen skade. Det er imidlertid indikasjoner på at arten øker i mengde og kan fortrenge annen vegetasjon på åpen grunnlendt kalkmark.

Bildet viser krøllilje i blomst, som har spredd seg ut i edelløvskog fra inntilliggende boligområde. Arten er en flerårig urt som stammer fra fjellstrøk i Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia. Den er en gammel og fortsatt nesten like populær hagestaude i Norge, særlig brukt i store skogshager og parker. Krøll-lilje har trolig vært dyrket i hager fra middelalderen. Arten etablerer seg meget lett i næringsrik løvskog og blandingsskog, både i skogkanter og midt inne i mørk skog. Den spres hovedsakelig med frø, men lokal formering kan også skje. Krøll-lilje er i dag et regulært innslag i mange bestander av lågurt- og høgstaudeskog sør i landet og er godt naturalisert i i høgstaude-bjørkeskog nord til Tromsø. Den danner store, tette bestander og har trolig en viss fortrengningseffekt. Kilde: Artsdatabanken.

Bildet viser store mengder steinsvineblom på åpen grunnlendt kalkmark i Oslofjorden.. Steinsvineblom er en flerårig urt fra Mellom- og Sør-Europa og vestre Middelhavsområdet. Arten er kommet inn med ballastjord og har senere hatt egenspredning i nærområdet. I Norge finnes i dag store bestander på først og fremst på øyene i indre Oslofjord i Oslo kommune, der de har spredd seg videre til nærliggende arealer på fastlandet i Oslo by. Steinsvineblom har frøreproduksjon, der fruktene kan spres over kortere eller lengre distanser med vind og kanskje også med vann. Arten har i stor grad spredd seg inn på den truete naturtypen åpen grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone, men det er vurdert av Artsdatabanken at den ikke vil etableres i slike mengder at den vil utgjøre noen skade. Det er imidlertid indikasjoner på at arten øker i mengde og kan fortrenge annen vegetasjon på åpen grunnlendt kalkmark.

Bildet viser krøllilje i blomst, som har spredd seg ut i edelløvskog fra inntilliggende boligområde. Arten er en flerårig urt som stammer fra fjellstrøk i Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia. Den er en gammel og fortsatt nesten like populær hagestaude i Norge, særlig brukt i store skogshager og parker. Krøll-lilje har trolig vært dyrket i hager fra middelalderen. Arten etablerer seg meget lett i næringsrik løvskog og blandingsskog, både i skogkanter og midt inne i mørk skog. Den spres hovedsakelig med frø, men lokal formering kan også skje. Krøll-lilje er i dag et regulært innslag i mange bestander av lågurt- og høgstaudeskog sør i landet og er godt naturalisert i i høgstaude-bjørkeskog nord til Tromsø. Den danner store, tette bestander og har trolig en viss fortrengningseffekt. Kilde: Artsdatabanken.

Ugrasklokke er utbredt i store deler av Europa, men er fremmed i Norge. Arten er en langlevd flerårig urt med frøreproduksjon, og spres i tillegg med sterk klonal vekst med jordstengler. Frøene spres nokså passivt fra stive stengler (ballist). Den er meget vanlig på kulturmark og sterkt forstyrret mark, særlig i gjengroende eng, på veikanter og i hager, men går i liten grad inn i mindre påvirkete naturtyper. Ugrasklokke er først dokumentert fra 1820-årene, og har trolig kommet inn i landet med såfrø og transportmidler. Arten begynte raskt å ekspandere og har økt fram til i dag. Den fortrenger andre karplanter der den etablerer seg, men dette skjer hovedsakelig på sterkt endret fastmark og er ikke kjent å påvirke sårbare arter. Kilde: Artsdatabanken.

Snøbær er en opptil 3 m høy, rikt grenet busk, som komemr fra vestlige Nord-Amerika. Arten er valig handelsvare som dyrkes som prydplante i store deler av landet. Den formerer seg med frø og sprer seg også med rotskudd og hageavfall. Fruktene er hvite bær som som ikke er spesielt ettertraktet av fugl, og som derfor trolig bare i begrenset grad bidrar til spredningen.. Arten ble funnet forvillet i Norge i 1889. Antall nyfunn i naturen har økt betydelig de siste tiårene, spesielt i lavlandet på Østlandet og Sørlandet. Arten har potensial til å etablere seg i et vidt spekter av naturtyper. Busken kan danne større, tette kratt og vil derfor ha negativ effekt på mange delpopulasjoner av hjemlige arter og på naturtyper. Kilde: Artsdatabanken.

Blåmarimjelle er i Norge meget sjelden og er å regne som en innført art da den stort sett forekommer på ruderatmark. I Sverige derimot forekommer den villt og vokser da i skogkanter og lysåpen skog.

Pepperrot er en fremmed grønnsaksplante som ser ut til å bli en invaderende art. Den sprer seg hovedsakelig vegetativt og med forflytning av jordmasser, men også i noe grad med frø. Pepperrot har i hovedsak etablert seg langs veikanter, jernbanekanter og skrotemark, men har også enkelte steder spredd seg inn i blomsterenger, grunnlendt kalkmark, åkerkanter, flomsoner, tangvoller og brakkvassenger. Det er en storvokst plante, med breie blader som danner tette bestander og effektivt konkurerer ut annen vegetasjon. Bildet viser pepperrot langs en veikant.

Bildet viser åpen grunnlendt kalkmark i Oslofjorden med store mengder steinsvineblom i forgrunnen. Steinsvineblom er en flerårig urt fra Mellom- og Sør-Europa og vestre Middelhavsområdet. Arten er kommet inn med ballastjord og har senere hatt egenspredning i nærområdet. I Norge finnes i dag store bestander på først og fremst på øyene i indre Oslofjord i Oslo kommune, der de har spredd seg videre til nærliggende arealer på fastlandet i Oslo by. Steinsvineblom har frøreproduksjon, der fruktene kan spres over kortere eller lengre distanser med vind og kanskje også med vann. Arten har i stor grad spredd seg inn på den truete naturtypen åpen grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone, men det er vurdert av Artsdatabanken at den ikke vil etableres i slike mengder at den vil utgjøre noen skade. Det er imidlertid indikasjoner på at arten øker i mengde og kan fortrenge annen vegetasjon på åpen grunnlendt kalkmark.

Pepperrot er en fremmed grønnsaksplante som ser ut til å bli en invaderende art. Den sprer seg hovedsakelig vegetativt og med forflytning av jordmasser, men også i noe grad med frø. Pepperrot har i hovedsak etablert seg langs veikanter, jernbanekanter og skrotemark, men har også enkelte steder spredd seg inn i blomsterenger, grunnlendt kalkmark, åkerkanter, flomsoner, tangvoller og brakkvassenger. Det er en storvokst plante, med breie blader som danner tette bestander og effektivt konkurerer ut annen vegetasjon. Bildet viser pepperrot langs en veikant.

Bilde viser en stior og tett forekomst av hestehamp i et parkmiljø med mye blottlagt mark. Hestehamp er en vidt utbredt nordamerikansk, ettårig art som er blitt et kosmopolittisk ugras. Den inntar alle typer åpen, forstyrret mark, men trenger lite inn i mindre forstyrrete naturtyper. Den har stor frøformering, med frukter og frø som kan spres effektivt med vind (sveveapparat), dyr og folk. Hestehamp kom først inn med ballastjord i siste halvdel av 1800-tallet, senere som "forurensning" med korn, gartnerivarer og med nesten all annen transport. Jernbanen ble etterhvert en hovedspredningsvei. Økningen kan ha sammenheng med generelt sterk økning i import fra USA og Canada etter andre verdenskrig. Deretter har arten regelrett 'eksplodert' og er nå blitt meget vanlig i tettbygde strøk på Østlandet. Arten synes enda ikke å ha fått like godt fotfeste i andre landsdeler, men dukker nå opp ofte over hele landet. Arten er først blitt regelrett vanlig utafor bykjernene de siste 20 årene. Invasjonspotensialet er stort og ekspansjonshastigheten er fortsatt betydelig. Kilde: Artsdatabanken.

Pepperrot er en fremmed grønnsaksplante som ser ut til å bli en invaderende art. Den sprer seg hovedsakelig vegetativt og med forflytning av jordmasser, men også i noe grad med frø. Pepperrot har i hovedsak etablert seg langs veikanter, jernbanekanter og skrotemark, men har også enkelte steder spredd seg inn i blomsterenger, grunnlendt kalkmark, åkerkanter, flomsoner, tangvoller og brakkvassenger. Det er en storvokst plante, med breie blader som danner tette bestander og effektivt konkurerer ut annen vegetasjon. Bildet viser pepperrot langs en veikant.

Bildet viser tett forekomst av krøllilje som har spredd seg ut i edelløvskog fra inntilliggende boligområde i bakgrunnen.. I dette tilfellet er det en så stort og tett forekomst av krøllilje at den har erstattet den naturlige vegetasjonen i edelløvskogen. Arten er en flerårig urt som stammer fra fjellstrøk i Mellom- og Sør-Europa og Vest-Asia. Den er en gammel og fortsatt nesten like populær hagestaude i Norge, særlig brukt i store skogshager og parker. Krøll-lilje har trolig vært dyrket i hager fra middelalderen. Arten etablerer seg meget lett i næringsrik løvskog og blandingsskog, både i skogkanter og midt inne i mørk skog. Den spres hovedsakelig med frø, men lokal formering kan også skje. Krøll-lilje er i dag et regulært innslag i mange bestander av lågurt- og høgstaudeskog sør i landet og er godt naturalisert i i høgstaude-bjørkeskog nord til Tromsø. Den danner store, tette bestander og har trolig en viss fortrengningseffekt. Kilde: Artsdatabanken.

Blåmarimjelle er i Norge meget sjelden og er å regne som en innført art da den stort sett forekommer på ruderatmark. I Sverige derimot forekommer den villt og vokser da i skogkanter og lysåpen skog.