Tømmerkjøring med hest er en skånsom måte å ta ut tømmer fra skogen og hesten har faktisk vært vanlig frem til 1960-tallet i skogen, frem til da traktorer og skogsmaskiner for alvor kom i bruk. Bildet viser tømmerkjøring i Oppsjømyrene naturreservat hvor det er tatt ut mye tømmer fra en gjengroende myr. Håpet er å restaurere tilbake den gamle rikmyra i reservatet.

En gjeng naturfotografer som tar bilde av hvalross på Svalbard. Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Fjellreven var rundt århundreskiftet ganske vanlig i den norske fjellheimen, men på grunn av jakt er den nå et av våre mest utrydningstruede pattedyr. i 1930 ble fjellreven totalfredet, men bestanden har ikke klart å ta seg opp igjen. På fastlandsnorge har den nå bare restbestander i enkelte høyfjellsområder fra Hardangervidda i sør til Finnmark i nord. Bildet viser en voksen "blårev" i sprang.

Hestebeite med oppstikkende noe gjødselspåvirkede kalkberg.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. en meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell. Bildet viser en liten flokk i fjelllandskapet.

Beveren greier å felle greove osper, men her har den gitt opp før den har blitt ferdig med joben.

Gaupe er det eneste viltlevende kattedyret i Norge. Det er et sky skogsdyr som lever av rådyr og mindre pattedyr. Bildet viser tydelige fotavtrykk av gaupe og rødrev på snø. Sporene ligner forstørrede kattespor.

Brunbjørn i skumringen som nettopp har kommet ut av hiet. Fotografert i vill tilstand på vårsnø i skoglandskap på grensen mellom Finland og Russland.Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt en natt ved utlagt åte.

Brunbjørn i skumringen som nettopp har kommet ut av hiet. Fotografert i vill tilstand på vårsnø i skoglandskap på grensen mellom Finland og Russland.Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt en natt ved utlagt åte.

Blåhvalene ble nesten utryddet som følge av kommersiell hvalfangst, og over 10 000 dyr ble tatt bare i det nordlige Atlanterhavet, og hundretusener i Sørishavet. Den ble fredet over hele verden i 1966. Blåhvalen er det største dyret som noen gang har levd på jorda og kan bli 24-28 meter lange på den nordlige halvkule. Lenger sør kan de bli opp til 30 meter. Den kan veie opp til 200 tonn. Den finnes i alle verdenshav, men er relativt sjelden i det nordlige Atlanterhavet, bortsett fra ved Azorene og Island. Ved Svalbard sees den en sjelden gang iblandt. De vandrer nordover om sommeren og sørover til mer tempererte områder om vinteren. Man regner med at det finnes rundt 6000 dyr totalt og at det er mellom 600 og 1500 i det nordlige Atlanterhavet. Krill er hovedbyttedyret til blåhvalene. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/blahval.html

Blåhvalene ble nesten utryddet som følge av kommersiell hvalfangst, og over 10 000 dyr ble tatt bare i det nordlige Atlanterhavet, og hundretusener i Sørishavet. Den ble fredet over hele verden i 1966. Blåhvalen er det største dyret som noen gang har levd på jorda og kan bli 24-28 meter lange på den nordlige halvkule. Lenger sør kan de bli opp til 30 meter. Den kan veie opp til 200 tonn. Den finnes i alle verdenshav, men er relativt sjelden i det nordlige Atlanterhavet, bortsett fra ved Azorene og Island. Ved Svalbard sees den en sjelden gang iblandt. De vandrer nordover om sommeren og sørover til mer tempererte områder om vinteren. Man regner med at det finnes rundt 6000 dyr totalt og at det er mellom 600 og 1500 i det nordlige Atlanterhavet. Krill er hovedbyttedyret til blåhvalene. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/blahval.html

Spekkhogger er en stor tannhval i delfinfamilien, med en lengde på opptil 9 meter og en vekt på opptil 5,5 tonn. Hannen blir størst. Kroppen er karakteristisk svart med hvit buk, en hvit flekk bak øyet og en grå flekk bak ryggfinnen. De har en trekantet (hann) eller sigdformet (hunn) ryggfinne som kan bli opptil 2 m lang hos hannen. Spekkhoggerne er kraftige og hurtige flokkdyr som samarbeider når de jakter. Stimfisk og sjøpattedyr er viktigste byttedyr. Spekkhoggere finnes i alle verdens hav og er vanlige i norske fystfarvann. Bildet viser en spekkhogger utenfor Andenes i Vesterålen som har mistet ryggfinnen sin i kanskje en kamp.

Steinkobbe ern en typisk kystsel, som lever i kolonier spredt langs norskekysten. Arten liker å ligge på et skjær og la solen varme opp kroppen. Den jakter etter mat på grunt vann relativt nært land. De spister fisk som sei, hyse, torsk og sild. Her er de fotografert på et lite skjær rett utenfor havna på Andenes i Vesterålen.

Bilder av ekorn på Listua

Knølhval er en ganske stor og svært kraftig bardehval, med en lengde på ca. 14 meter og en vekt på ca. 30 tonn. Navnet kommer av en liten pukel som ryggfinnen sitter på. Knølhvalen har forøvrig karakteristiske lange framsveiver og et ganske rundt hode dekket av store hudknoller. Arten foretar lange vandringer mellom tropiske farvann om vinteren og høye sørlige og nordlige breddegrader om sommeren. Knølhval ble utover på 1900-tallet sterkt desimert som følge av hvalfangst. Etter fredning har bestandene sakte har tatt seg opp igjen. Knølhval er i dag forholdsvis vanlig i norske farvann. Bildet viser to knølhval med blåst i motlys.

Knølhval er en ganske stor og svært kraftig bardehval, med en lengde på ca. 14 meter og en vekt på ca. 30 tonn. Navnet kommer av en liten pukel som ryggfinnen sitter på. Knølhvalen har forøvrig karakteristiske lange framsveiver og et ganske rundt hode dekket av store hudknoller. Arten foretar lange vandringer mellom tropiske farvann om vinteren og høye sørlige og nordlige breddegrader om sommeren. Knølhval ble utover på 1900-tallet sterkt desimert som følge av hvalfangst. Etter fredning har bestandene sakte har tatt seg opp igjen. Knølhval er i dag forholdsvis vanlig i norske farvann. Bildet viser to knølhval i en fjordarm.

Storfe gjør en god jobb med å holde det gamle kulturlandskapet åpent. Det gir en rik flora og fauna og gir de gamle trærne gode livsvilkår. Her en havnehage med gammel ask, der dyrene ganske nylig er sluppet på beite. Bare brennesle har de enda ikke spist.

I Moutmarka naturreservat går gammelnorsk spælsau på beite og holder naturbeitemarka i hevd.

Isbjørnen er verdens største bjørneart, og verdens største rovpattedyr. Den er imidlertid truet av den globale oppvarmingen. Oppvarmingen fører til at sjøisen i Arktis er i tilbakegang, spesielt om sommeren, og det er stor sjanse for at vi får et isfritt polhav om sommeren om få år. I og med at isbjørnen er helt avhengig av et isdekt hav for å forflytte seg mellom jakt- og hiområder er situasjonen kritisk for isbjørnen. Verdens isbjørneksperter frykter at dårligere isforhold vil føre til nedgang i isbjørnbestanden. Amerikanske forskere har antatt at verdens isbjørnbestand kan bli redusert til en tredel av dagens antall rundt år 2050. Bildet viser en hannbjørn som nettopp har våknet etter en lang hvil. Kilde: Norsk polarintitutt. http://www.npolar.no/no/arter/isbjorn.html

To spekkhoggere utenfor Senja.