Turen opp til den 1020 meter høye Bjønneskortenatten i Sigdal kommunne er blitt en veldig populær tursti. Stien er kalt Madonnastien og i hovedsak bygget opp av steinheller av sherpaer fra Nepal. Arbeidet ble startet sommeren 2016 og ferdigstilt i 2019. På toppen er det plassert ut en plakat som viser hvor de omkringliggende toppene er.

Finnhval er den nest største av alle dyr, med en lengde på ca. 20-25 meter og en tyngde på 50-80 tonn. Den skilles fra nærstående seihval på lyse, gulhvite barder på høyre overkjeve. Finnhval foretar nærinsvandringer fra tempererte farvann til høye nordlige og sørlige breddegrader. Den livnærer seg av krepsdyr som lever fritt i vannmassene og små stimfisk. Finnhvalen hadde stor betydning hvalfangsten etter at blåhvalbestander ble overbelastet. Det førte til at arten ble sterkt desimert og til slutt fredet. I dag er bestanden i sakte økning og er forholdsvis vanlig i noske farvann. Bilde viser finnhval med høye vinterfjell på Senja i bakgrunnen.

Ugjødsla, artsrik beitemark og tørrbakker som beites av hest.

Sauer i setermiljø.

Storfe gjør en god jobb med å holde det gamle kulturlandskapet åpent. Det gir en rik flora og fauna og gir de gamle trærne gode livsvilkår. Her en havnehage med gammel ask, der dyrene ganske nylig er sluppet på beite. Bare brennesle har de enda ikke spist.

Geiter på urterikt fjellbeite.

Bjørnehi graves gjerne ut i en gammel maurtue. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfatende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Passvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Rusland.

Gaupe er det eneste viltlevende kattedyret i Norge. Det er et sky skogsdyr som lever av rådyr og mindre pattedyr. Bildet viser tydelige fotavtrykk av gaupe på snø. Sporene ligner forstørrede kattespor.

Blåhvalene ble nesten utryddet som følge av kommersiell hvalfangst, og over 10 000 dyr ble tatt bare i det nordlige Atlanterhavet, og hundretusener i Sørishavet. Den ble fredet over hele verden i 1966. Blåhvalen er det største dyret som noen gang har levd på jorda og kan bli 24-28 meter lange på den nordlige halvkule. Lenger sør kan de bli opp til 30 meter. Den kan veie opp til 200 tonn. Den finnes i alle verdenshav, men er relativt sjelden i det nordlige Atlanterhavet, bortsett fra ved Azorene og Island. Ved Svalbard sees den en sjelden gang iblandt. De vandrer nordover om sommeren og sørover til mer tempererte områder om vinteren. Man regner med at det finnes rundt 6000 dyr totalt og at det er mellom 600 og 1500 i det nordlige Atlanterhavet. Krill er hovedbyttedyret til blåhvalene. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/blahval.html

Tømmerkjøring med hest er en skånsom måte å ta ut tømmer fra skogen og hesten har faktisk vært vanlig frem til 1960-tallet i skogen, frem til da traktorer og skogsmaskiner for alvor kom i bruk. Bildet viser tømmerkjøring i Oppsjømyrene naturreservat hvor det er tatt ut mye tømmer fra en gjengroende myr. Håpet er å restaurere tilbake den gamle rikmyra i reservatet.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Familien Høstberger driver en liten gård i Telemark hvor de lever mest mulig selvforsynt. Maten dyrker de stort sett selv, samt at de slår høy på gamlemåten for å skaffe fôr til dyra gjennom vinteren. Her er det en liten slåtteteig i Dalen i Telemark som slås. Hesten bistår i det manuelle arbeidet ute på enga.

En liten flokk med vær som beiter i kystlandskapet på Værlandet.

Reinsdyra har forplantningstid i august-november avhengig av hvor i landet de lever. Da har bukkene utviklet store og flotte gevirer som de bruker under slåsskampene seg imellom. Bildet viser to bukker som måler krefter.

Turen opp til den 1020 meter høye Bjønneskortenatten i Sigdal kommunne er blitt en veldig populær tursti. Stien er kalt Madonnastien og i hovedsak bygget opp av steinheller av sherpaer fra Nepal. Arbeidet ble startet sommeren 2016 og ferdigstilt i 2019.

Sau på beite i Moutmarka i Færder nasjonalpark. Her går de på beite med nofence klaver. De gjør det mulig å styre dyra til bestemte beiteområder uten bruk av gjerder. Klaven har en innebygget gps som sier ifra når dyra begynner å nærme seg grensen for beiteområdet som dyreeieren har satt. Først får dyra et varselsignal i form av lyd når de nærmer seg grensa. Hvis de ignorerer lyden får de et kort støt gjennom klaven. Praksisen har vist at dyra fort lærer seg dette og at de holder seg innenfor de grensene som dyreeieren har satt.

Gaupe (lynx lynx) er det eneste viltlevende kattedyret i Norge. Det er et sky skogsdyr som lever av rådyr og mindre pattedyr. Dette bildet er tatt under kontrollerte forhold på Langedrag.

En liten reinsflokk på vandring på Dovre. Villreinstammene i disse områdene er, sammen med Rondane og Sølnkletten villreinområder, siste rest av opprinnelig vill fjellrein i Skandinavia.

Kartlegging av spor etter oter, som har beveget seg langs vassdraget og fisket i frostfrie kulper. Oter er et semi-akvatisk, nattaktivt rovpattedyr i mårfamilien. Den er et smidig, langsmalt dyr med korte bein, lang, muskuløs hale og lysebrun pels. Den har en lengde på 50-100 cm. Oteren er sterkt tilpasset et liv i vann, og holder seg nesten alltid nær vann. Oteren trives både i langsomtrennenede elver, langs havstrender og i innsjøer. Oterens diett består hovedsak av fisk, men også krepsdyr, amfibier, fugler, smågnagere og haredyr blir spist. Oteren har gått sterkt tilbake i Europa på grunn av miljøgifter, vannreguleringer og påkjørsel av biler når oteren krysser veier. Verdifull pels og skuddpremier satte også oterbestanden i fare. Oteren ble totalfredet i Norge i 1982.

En gjeng naturfotografer som tar bilde av hvalross på Svalbard. Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html