Villrein (Rangifer tarandus) en kald januardag på østre del av Hardangervidda. Tangene øst på vidda er viktige vinterbeiteområder for reinen.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Beitende villrein (Rangifer tarandus) en kald januardag på østre del av Hardangervidda. Tangene øst på vidda er viktige vinterbeiteområder for reinen.

Gulflankedelfin (Delphinus delphis) som bryter overflaten. Gulflankedelfin er en vidt utbredt varmtemperert og tropisk delfinart som sjelden opptrer i Norge. Den er ca. 2 meter lang og veier normalt 80 til 150 kg. Mørk rygg og lyse kroppssider skiller den fra de hyppigere forekommende delfinartene som forekommer langs norskekysten.

Storkobbe er med sine opptil 3-400 kg en av de største selene i norske farvann. Den er kjent for å ha lange fine barter. Storkobben er avhengig av drivis, som den kaster (føder) selungen på om våren. Arten er derfor truet av klimaendringene.

Grevling er et kraftig bygd mårdyr som er lett gjenkjennelig med sitt hvite og svartstripete hode. Den er svært tilpasningsdyktig og kan leve i ulike naturtyper. Grevlingen er vanlig i store deler av Norge og ellers i Europa og deler av Asia I mange områder i Midt- og Sør-Norge er grevling også et vanlig innslag i bybildet. Grevling er ikke farlig for menesker.

Bjørn fotografert i vill tilstand i skoglandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte. Bildet viser en stor hannbjørn som står rett utenfor fotoskjulet.

Bjørn på vårsnø som nettopp har kommet ut av hiet, fotografert i vill tilstand i skoglandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Steinkobbe ern en typisk kystsel, som lever i kolonier spredt langs norskekysten. Arten liker å ligge på et skjær og la solen varme opp kroppen. Den jakter etter mat på grunt vann relativt nært land. De spister fisk som sei, hyse, torsk og sild. Her er den fotografert på Svalbard hvor den er fåtallig.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Svarttrost hann med ekorn i bakgrunnen. Svarttrost er en av våre vanligste trostearter, som finnes i all slags skogsterreng, parker og hager. Hanner er svarte med gult nebb, mens hunner og ungfugler er mørkebrune med mørkt nebb. De fleste fugler trekker ut av landet og kommer tilbake i mars/april, mens endel fugler overvintrer. Flest fugler overvintrer i vintre med mye rognebær og i milde vintre. Bildet er tatt på foringsplass.

Reinsdyra har forplantningstid i august-november avhengig av hvor i landet de lever. Da har bukkene utviklet store og flotte gevirer som de bruker under slåsskampene seg imellom. Bildet viser rein fra Norefjellstammen, en stamme med gener fra svensk skogsrein. Reinsstammen var tamrein frem til 1968, men har levd fritt etter dette. Bildet viser en bukk som bruker tunga for å forsterke luktstoffene fra simlene.

Ravner og brunbjørn, som nettopp har kommet ut av hiet. Fotografert i vill tilstand på vårsnø i skoglandskap på grensen mellom Finland og Russland. Brunbjørnen ble utryddet som ynglende art i Norge og den lille bestanden som finnes i dag er ikke levedyktig pga. omfattende skadefellinger. Det finnes små forekomster av brunbjørn i Hedmark, Trøndelag og Pasvik som er et resultat av innvandring fra relativt store bestander i Sverige, Finland og Russland. Bildet er tatt ved utlagt åte.

Moskusfe har lang tykk gulbrun pels som nesten rekker ned til bakken og kurvete horn. Den er drøvtygger og i slekt med sauer og geiter. Ett voksent dyr er vanligvis ca 2 meter langt, har en skulderhøyde på ca. En meter og veier ca. 200 kg. Moskusfe er sosiale og lever vanligvis i en flokker på 10 til 20 dyr. Artens naturlige utbredelsesområde omfatter Arktisk Canada, Grønland og Alaska, men funn av beinrester viser at den levde i Skandinavia før siste istid. Moskusfe ble introdusert til Dovre fra Grønland i perioden 1931-1953. I dag finnes det rundt 300 dyr innenfor et avgrenset område på Dovrefjell.

Svalbardrein i august. Fremdeles sitter basten på geviret. Svalbardrein er en underart som av fastlandsreinen som bare finnes på Svalbard. Den er godt tilpasset det harde klimaet.

Elg er verdens største hjortevilt, Norges største landpattedyr og skiller seg fra andre hjortedyrarter i størrelse og utseende. De største hannelgene kan veie opp mot 800 kg. Elgens naturlige leveområde er i barskogbeltet på hele den nordlige halvkule. I Norge finnes det elg over det meste av landet, men først og fremst under tregrensen. Bildet viser fjellbjørkeskog med en stor brunstig elgokse.

Rødrev er ett vanlig pattedyr i de fleste miljøer og over nesten hele landet. Her ett dyr i vinterpels på snø.

Vinterstemning en sen ettermiddag i januar på vei opp mot Breiliflaka i Finnemarka. En rev har trasket over snøflata.

Bildet viser en hvalrosskoloni ved Magdalenefjorden foran Gullybreen. Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.Npolar.No/no/arter/hvalross.html