Gammel, hul eik i kulturlandskapet rundt Røer gård på Nesodden. Dette er trolig den groveste eika på Nesodden. Treet inngår som en del av et nasjonalt viktig kulturlandskap med et svært rikt biologisk mangfold, bl.a. knyttet til de mange hule og gamle eiker. I dette treet lever flere rødlistede insektarter.

Artsrik storfebeitet naturbeitemark med kalkrike tørrengmijøer langs grunne rygger. Slike oaser i det moderne kulturlandskapet er sjeldent i dag og viktig for overlevelsen av flere truede kulturmarksarter av karplanter, sopp og insekter.

Hesjing av høy for tørking. Fra de artsrike engarealene på Ryghsetra.

Barn har det gøy på beite med små lam. Her får et lite lam litt brød.

Vårmarihånd er en orkidee som vokser på åpen, tørr og gjerne kalkholdig jord i bl.a. løvskog, steinete mark og beitemark. Her er den fotografert på de store og utrolig flotte orkideengene på Stora Karlsø i Sverige.

Gamle og grove eiker rundt Eidanger kirke, Porsgrunn.

Engtjæreblom er gjerne knyttet til tørre engbakker og karakteristisk for ugjødsla tørrenger. Her fra urterik slåttemark.

Dragehode (Dracocephalum ruyschiana) er en fredet plante som Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare på, da Norge har en stor del av arten forekomst. Den er knyttet til ugjødsla enger og småbiotoper i kulturlandskapet og er truet av gjengroing og utbygging. På bilde fra en åkerholme.

Rådyr (Capreolus capreolus) søker gjerne etter grønt gress på innmark når det spirer om våren.

Mollestadeika er Norges tredje største eik målt i tykkelse og omkrets. Eika er hul, men den vokser fremdeles. Omkretsen på eika 50 cm over bakken er 10,5 meter og hullet i eika har en diameter på ca 130 cm. Slike gamle og grove eiker har mange sjeldne og kravfulle arter med bl.a. insekter, lav, mose og sopp knyttet til seg.

Skorpelaven Thyrea confusa er en krevende art knyttet til soleksponerte kalkberg. Dette eksemplaret er fotografert på Brønnøya i Asker.

Liten søplefylling med bildekk i kystlynhei, som er forfall og tidlig gjengroing. Det tar svært lang tid før dette er brutt ned i naturen.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Fulldyket eng med dominans av engsoleie. Dette gir vakre gule enger på forsommeren.

Storfe beiter på naturbeitemarkene på Jomfruland. Disse beitene er viktige for mange rødlistede beitemarksopp, karplanter, insekter og fugl.

Grove hule edelløvtrær er viktige miljøer for truede arter. Her er en hul alm som barn leker i. Dette treet har tidligere har stått i et åpent eller halvåpent kulturlandskap og som har vært styvet. Den trues i dag med gjengroing av granskog.

Solrose er en flerårig opptil 30 cm høy dvergbusk. Blomstene er gule, 12–20 mm, og i kvaster med opptil 12. Arten vokser på tørre, steinete steder, ofte på kalkrik grunn. Solrose er utbredt i Europa og Vest-Asia, og går langt nord i Sverige. Så langt er det bare funnet noen få og små forekomster av arten lengst syd i Norge, ved Jeløya i Moss og Asmaløy på Hvaler.

Bildet viser en larve av eremitt, holdt av Magne Flåten, som har vært avlet opp i bøtter med askemold. Planen er å sette ut individer på nye lokaliteter i et forsøk på å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Forekommer hovedsakelig i tørre, kalkrike grasmarker. Her fra kalktørrenger beitet av villsau.

Stuvkraterlav vokser i hovedsak på grov stammebark på svært gamle alme- og asketrær, ofte gamle styvingstrær som står igjen i høstingsskog og kulturlandskap. Her fra en grov alm.