Gulflekksmyger lever på gress. Biotopen er solrike skoglysninger der det vokser mye blomster, spesielt storkenebb. Grunnen skal være fuktig, og levestedet er ofte langs en bekk eller elv. I Norge er arten utbredt nord til Rana i Nordland, og er kjent fra i underkant av 100 lokaliteter. Det gamle utmarksbeitet var positivt for arten.

Gammel og tidligere styvet "blekksprut-alm" klamrer seg fast til en kalkblokk med røttene og finner næring i det porøse og kalkrike fjellet.

Barn har det gøy på beite med små lam. Her får et koppelam sin daglige dose melk.

Geiter beiter godt i skog og spiser blader og annet andre beitedyr i liten grad utnytter. De egner seg også godt til restaurering av gjengrodd kulturlandskap.

Oransjegullvinge er en vanlig og vakker art som ofte finnes på lune gresskledde og blomsterrike lokaliteter, omgitt av skog. Larven lever som plantespiser særlig på engsyre. På bildet suger den nektar av en engsoleie.

Gammel, hul eik i kulturlandskapet rundt Røer gård på Nesodden. Dette er trolig den groveste eika på Nesodden. Treet inngår som en del av et nasjonalt viktig kulturlandskap med et svært rikt biologisk mangfold, bl.a. knyttet til de mange hule og gamle eiker. I dette treet lever flere rødlistede insektarter.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap og er så gammelt som 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og i Norge strakte det seg fra helt i sør og opp til Lofoten i Nord-Norge. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk ført til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier. De er unike i sin utforming og Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. Bildet viser kystlynghei i kystlandskapet i Flekkefjord landskapsvernområde. Her har det blitt gjennomført lyngbrenning for å ta vare på restene av de gamle kystlyngheiene. Etter mange år med gjengroing har det samlet seg opp mye brennbart materiale slik at brannene kan bli gaske voldsomme.

Naturbeitemark på Stråholmen. Området preges av grunne, noe gjengrodde kalktørrenger. Lokaliteten beites tidvis av villsau.

Gutt og geit.

Åkerholmer på kalkgrunn har gjerne artsrike rester av engflora, plantesamfunn tidligere var vanlig i kulturlandskapet, men som i dag er i ferd med å bli borte. Moderne drift på jordene rundt med sprøyting og gjødsling kan påvirke åkerholmene negativt.

Veien gjennom Votedalen er en flott opplevelse. Gammel kulturmark med bl.a. gamle og styvede trær er et vanlig innslag i lisidene sammen med store arealer med naturbeitemark.

Beitemark med solblom. Solblom er en skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåtteenger og beitemarker. Flere lokaliteter med solblom er imidlertid truet av for hardt beite ved at plantene ikke rekker å frø seg før de blir spist av beitedyra. Dette går ut over rekruteringen av planten pluss alle de insektene som er avhengig av solblom.

Urterik kortvokst næringsfattig slåtteng med blåfjær i forgrunnen. Tørrenger som dette er viktig for en rekke krevende arter av planter, sopp og insekter.

Kontinuerlig slått er nødvendig for å opprettholde flora og fauna knyttet til gammel kulturmark. Bruk av ljå er en tradisjonell og skånsom måte å høste høyet på og ivaretar artsmangfoldet på artrike enger. Her slås artsrik fjellnær eng på Øvre Gunleiksrud i Tinn, engene er inkludert i nasjonal handlingsplan for slåttemark.

De flate viddene mellom Fagernes og Gol består av store arealer med myr og våtmark. Et viktig område for mange fuglearter. Her er det også mange gamle støler og området kalles også Stølsvidda.

Rødknapp kan du oftest finne på tørre enger og vegkanter. Det er en viktig næringsplante for spesielt humler, men også andre insekter.

Kontinuerlig slått er nødvendig for å opprettholde flora og fauna knyttet til gammel kulturmark. bruk av ljå er en tradisjonell og skånsom måte å høste høyet på og ivaretar artsmangfoldet på artrike enger.

Hanekam er en karakterart for fuktig ekstensivt dreven slåttemark. På bildet står den i store mengder på en slåtteng bl.a. sammen med den gule engsoleie.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av.

Søstermarihånd (Dactylorhiza sambucina) vokser i store mengder i enkelte ugjødsla slåtteenger i Telemark. Her sammen med smalkjempe (Plantago lanceolata).