Gammel slåtteeng med orkideen søstermarihånd. Arten er typisk for gamle, tradisjonelt hevdede, slåttenger i midtre Telemark. Artsrike slåttenger en naturtype som har gått kraftig tilbake som følge av opphør av tradisjonell skjøtsel.

Kulturlandskap med steingjerde, ryddet kantsone og edelløvskog. Dette er viktige livsmiljøer for uvanlige og truede arter. Steingjerde gir kulturlandskapet historisk dybde.

Grønn metallsvermer lever på syre. Biotopen er enger, gjerne slåttenger, og den er først og fremst knyttet til det gamle kulturlandskapet. I takt med omleggingene i landbruket blir levestedene redusert. Arten er kjent fra et stort antall lokaliteter over hele Østlandet og Sørlandet, og på Vestlandet nord til Bergen. Imidlertid er arten mindre vanlig enn før. (kilde: www.artsdatabanken.no). På bilde hviler den på blomsten av gullris i en artsrik slåtteng.

Kontinuerlig slått er nødvendig for å opprettholde flora og fauna knyttet til gammel kulturmark. Her får en skoleklasse prøve ljåslått og hesjing på gamlemåten. Her slås en liten eng på Øyan i Tinn, engen er inkludert i nasjonal handlingsplan for slåttemark.

Marinøkkel er en karplante som er knyttet til slåtte- og beiteenger, beitemark og på enger og heier på fjellet, som regel på baserik grunn.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Geiter beiter godt i skog og spiser blader og annet andre beitedyr i liten grad utnytter. De egner seg også godt til restaurering av gjengrodd kulturlandskap.

Loddrette kalkberg mot fjorden i Brevik sentrum ved Brevik kirke. Varme kalkberg som dette har mange spesieliserte og sjeldne lav- og mosearter.

Sauer og lam beiter på naturbeitemark tidlig på sommeren.

Gammel slåtteeng med orkideen søstermarihånd. Arten er typisk for gamle, tradisjonelt hevdede, slåttenger i midtre Telemark. Artsrike slåttenger en naturtype som har gått kraftig tilbake som følge av opphør av tradisjonell skjøtsel.

Mollestadeika er Norges tredje største eik målt i tykkelse og omkrets. Eika er hul, men den vokser fremdeles. Omkretsen på eika 50 cm over bakken er 10,5 meter og hullet i eika har en diameter på ca 130 cm. Slike gamle og grove eiker har mange sjeldne og kravfulle arter med bl.a. insekter, lav, mose og sopp knyttet til seg.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap og er så gammelt som 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og i Norge strakte det seg fra helt i sør og opp til Lofoten i Nord-Norge. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk ført til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier. De er unike i sin utforming og Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. Bildet viser kystlynghei i kystlandskapet i Flekkefjord landskapsvernområde. Her har det blitt gjennomført lyngbrenning for å ta vare på restene av de gamle kystlyngheiene. Etter mange år med gjengroing har det samlet seg opp mye brennbart materiale slik at brannene kan bli gaske voldsomme.

Nordmarksplassene Blankvannsbråten, Finnerud, Slagteren og Svartorseter var tidligere setrer tilknyttet storgårdene i Aker. Kulturlandskapet rundt plassene har vært i drift og blitt skjøttet over lang tid og de er i dag Oslos utvalgte kulturlandskap. Bildet viser en blomstereng ved Blankvannsbråten.

Forekommer nesten bare i velhevdete naturbeitemarker og andre åpne grasmarker (ofte kalkrike), men er funnet noen få ganger i skog, mest edellauvskog/skogsbeite. Her fra kalktørrenger beitet av villsau.

Oransjegullvinge er en vanlig og vakker art som ofte finnes på lune gresskledde og blomsterrike lokaliteter, omgitt av skog. Larven lever som plantespiser særlig på engsyre. På bildet suger den nektar av en engsoleie.

Hvitkurle (Pseudorchis albida s. str.) er hovedsakelig knyttet til noe baserik beitemark, slåtteeng og skog. Den er funnet over store deler av Norge (mangler i Østfold, Akershus og Vestfold) og har fortsatt gode populasjoner i de fleste fylker der den er funnet. Det er imidlertid en markert tilbakegang i eng/beite-forekomster i låglandet nord til Trøndelag (kilde: www.artsdatabanken.no)

Ugjødsa slåttemark med store mengder av de kravstore plantene brudespore (Gymnadena conopsea) og solblom (Arnica montana). Solblom er skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåtteenger og beitemarker. Slåtteengene på plassen Mikkelsrud har en av landets største forekomster av denne verneverdige planten.

Artrikt kulturlandskap med urterik slåttemark.

Søstermarihånd (Dactylorhiza sambucina) vokser i store mengder i enkelte ugjødsla slåtteenger i Telemark.

Kalkberg, åpen grunnlendt kalkmark og kalkfuruskog på Langøyas vestside. Svabergene er voksesteder for bl.a. den sjeldne laven vifteglye.