Skarlagenvokssopp er en av våre største og vakreste vokssopper. Arten er knyttet til ugjødslet gressmark eller beitemark, Arten er ofte en god signalart på verdifulle kulturmarkslokaliteter.

Grønn metallsvermer lever på syre. Biotopen er enger, gjerne slåttenger, og den er først og fremst knyttet til det gamle kulturlandskapet. I takt med omleggingene i landbruket blir levestedene redusert. Arten er kjent fra et stort antall lokaliteter over hele Østlandet og Sørlandet, og på Vestlandet nord til Bergen. Imidlertid er arten mindre vanlig enn før. (kilde: www.artsdatabanken.no). På bilde hviler den på blomsten av gullris i en artsrik slåtteng.

Masseutfylling og gravearbeider kan medføre betydelige landskapsinngrep og endringer i vannhusholdning/oppdeming. Bildet viser ulovlig igangsatt grave- og utfyllingsarbedier i et åpent kulturlandskap.

Rådyr (Capreolus capreolus) søker gjerne etter grønt gress på innmark når det spirer om våren.

Hvitmure finnes i Norge bare noen få steder innerst i Oslofjorden. Der den vokser på strandenger, strandberg og kalkrike enger. Her er den fotografert nord i Italia.

Bakkesøte i bratte beitebakker. Artsrike naturbeiter har gått kraftig tilbake som følge av opphør av skjøtsel med påfølgende gjengroing. Slike artssamfunn er også sårbare for kunstgjødsel. Bakkesøte blir lite beitet grunnet bitterstoffer i planten, og trives derfor godt i naturbeitemark.

Biologer jakter på insekter i artsrikt kulturlandskap.

Gammel majestetisk eik i kulturlandskapet

Øya Hvaløy er en del av det utvalgte kulturlanskapet i Vestfold og tilhører området kalt skjærgården øst for Tjøme og Nøtterøy. Sør på øya er det en flott naturbeitemark av typen frisk fattigmark.

Håndmarinøkkel eller handmarinøkkel (Botrychium lanceolatum) avbildet på artsrik, tørr og baserik slåtteng. Artsrike slåttenger har gått kraftig tilbake som følge av opphør av skjøtsel med påfølgende gjengroing. Slike artssamfunn er også sårbare for kunstgjødsel.

Kontinuerlig slått er nødvendig for å opprettholde flora og fauna knyttet til gammel kulturmark. Bruk av ljå er en tradisjonell og skånsom måte å høste høyet på og ivaretar artsmangfoldet på artrike enger. Her slås artsrik fjellnær eng på Øvre Gunleiksrud i Tinn, engene er inkludert i nasjonal handlingsplan for slåttemark.

Seksflekket bloddråpesvermer flyr i juli-august på blomsterrik mark som enger, beitemarker, veikanter og skogslysninger. Sommerfuglen er en relativt dårlig flyger og sitter ofte i blomstene av bl.a. rødknapp, blåknapp, tistler og knoppurt. Seksflekket bloddråpesvermer er utbredt på Østlandet og langs kysten nord til Lofoten. Kilde: http://www2.artsdatabanken.no/faktaark/Faktaark187.pdf

Gamle seterbygninger og seterlandskap i gjengroing i Måråstadalen i Brattefjell-Vindeggen.

Bildet viser Magne Flåten som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Hamar lufthavn ligger på kalkgrunn og har store areal med urterik kalkeng som regelmessig slås i forbindelse med flyplassdriften.

Det er ikke ofte en ser regnbuen på vinteren. Her dukket den opp over Spikkestad og Kjekstadmarka i Røyken kommune.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap og er så gammelt som 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og i Norge strakte det seg fra helt i sør og opp til Lofoten i Nord-Norge. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk ført til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier. De er unike i sin utforming og Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. Bildet viser kystlynghei i kystlandskapet i Flekkefjord landskapsvernområde. Her har det blitt gjennomført lyngbrenning for å ta vare på restene av de gamle kystlyngheiene. Etter mange år med gjengroing har det samlet seg opp mye brennbart materiale slik at brannene kan bli gaske voldsomme.

Masseutfylling og gravearbeider kan medføre betydelige landskapsinngrep og endringer i vannhusholdning/oppdeming. Bildet viser ulovlig igangsatt grave- og utfyllingsarbedier i et åpent kulturlandskap.

Kystgaffel er en sjelden art som forekommer på sanddyner og på kalktørrberg ved kysten fra Østfold til Rogaland. Her ses den i forgrunnen blandt mose i åpen grunnlendt kalkmark.

Solblom (Arnica montana) er en skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåttemark og beitemark. Slåtteengene på plassen Mikkelsrud har en av landets største forekomster av denne verneverdige planten.