Storfe beiter på naturbeitemarkene på Jomfruland. Disse beitene er viktige for mange rødlistede beitemarksopp, karplanter, insekter og fugl.

Gammel slåtteeng med orkideen søstermarihånd. Arten er typisk for gamle, tradisjonelt hevdede, slåttenger i midtre Telemark. Artsrike slåttenger en naturtype som har gått kraftig tilbake som følge av opphør av tradisjonell skjøtsel.

Rådyr (Capreolus capreolus) søker etter grønt gress på jorder når det spirer om våren.

Gammel slåtteeng med orkideen søstermarihånd. Arten er typisk for gamle, tradisjonelt hevdede, slåttenger i midtre Telemark. Artsrike slåttenger en naturtype som har gått kraftig tilbake som følge av opphør av tradisjonell skjøtsel.

Artrikt kulturlandskap med urterik slåttemark.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av.

Hamar lufthavn ligger på kalkgrunn og har store areal med urterik kalkeng som regelmessig slås i forbindelse med flyplassdriften.

Huggorm (Vipera berus) som soler seg på et steingjede. Her finner den skjul og stener som magasinerer varme. Huggorm finnes utbredt over det meste av Sør-Norge og langs kysten til Nordland. Fargen er grå (mest hanner) eller brun (mest hunner) med et karakteristisk svart sikksakk-band langs ryggen. Enkelte individer kan imidlertid være svært mørke, noen helt svarte. Øynene har vertikal, spalteformet pupill. Hoggormen forekommer på lyngheier, myrer, i åpne skoger, enger, i solvendte lier, bakker og rasmarker. Føden består for en stor del av smågnagere. Blir hoggormen overrasket, kryper den langsomt bort, men dersom den blir trampet på eller kommet for nær, kan den «hogge». Dødsfall som følge av hoggormbitt forekommer sjelden i Norge, men noen kan bli svært syke. Antihistamintabletter mot insekstikk etc., som fås på apotek, kan være til hjelp, men lege bør likevel oppsøkes raskest mulig om man blir bitt.

Forekommer nesten bare i velhevdete naturbeitemarker og andre åpne grasmarker (ofte kalkrike), men er funnet noen få ganger i skog, mest edellauvskog/skogsbeite. Her fra kalktørrenger beitet av villsau.

Dragehodeglansbille (Meligethes norvegicus) er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang pga utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse og er en kravstor og kalkkrevende karplante som vokser i artsike strandberg og slåtteenger. Her er den fotografert i Viernbukta naturreservat på Brønnøya i Asker kommune.

Kulturlandskap med steingjerde, ryddet kantsone og edelløvskog. Dette er viktige livsmiljøer for uvanlige og truede arter. Steingjerde gir kulturlandskapet historisk dybde.

Apollosommerfuglen er en av våre største og mest iøynefallende sommerfugler som flyr seint på sommeren og er avhengig av urterike lokaliteter som voksen. Apollosommerfuglen forekommer i indre dalstrøk på Østlandet. Her i knoppurteng med sen slått.

For å ivareta artsrik slåttemark er det viktig å slå med skånsom redskap, her blir enga slått med en tohjuls slåmaskin.

Dragehodeglansbille (Meligethes norvegicus) er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang pga utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse og er en kravstor og kalkkrevende karplante som vokser i artsike strandberg og slåtteenger. Her er den fotografert i Viernbukta naturreservat på Brønnøya i Asker kommune.

Kontinuerlig slått er nødvendig for å opprettholde flora og fauna knyttet til gammel kulturmark. Bruk av ljå er en tradisjonell og skånsom måte å høste høyet på og ivaretar artsmangfoldet på artrike enger. Det er også morro for barn å delta.Her slås artsrik fjellnær eng på Øvre Gunleiksrud i Tinn, engene er inkludert i nasjonal handlingsplan for slåttemark.

Seksflekket bloddråpesvermer flyr i juli-august på blomsterrik mark som enger, beitemarker, veikanter og skogslysninger. Sommerfuglen er en relativt dårlig flyger og sitter ofte i blomstene av bl.a. rødknapp, blåknapp, tistler og knoppurt. Seksflekket bloddråpesvermer er utbredt på Østlandet og langs kysten nord til Lofoten. Kilde: http://www2.artsdatabanken.no/faktaark/Faktaark187.pdf

Lauving, sanking av løv til husdyrfôr. Særlig i fjell- og dalbygdene gav løv tidligere et viktig fôrtilskudd. Med en lauvkniv (snidel) eller sigd ble det skåret kvister eller renninger med løvet på. De ble buntet i kjerv og tørket. Her blir lauv sanket fra gamle styvede alm i en lauveng med lang hevdhistorie.

Artsrik slåtteng i tørrbakker med brudespore, prestekrage og flekkgrisøre.

Lauving, sanking av løv til husdyrfôr. Særlig i fjell- og dalbygdene gav løv tidligere et viktig fôrtilskudd. Med en lauvkniv (snidel) eller sigd ble det skåret kvister eller renninger med løvet på. De ble buntet i kjerv og tørket. Her blir lauv sanket fra gamle styvede alm i en lauveng med lang hevdhistorie.

Kontinuerlig slått er nødvendig for å opprettholde flora og fauna knyttet til gammel kulturmark. bruk av ljå er en tradisjonell og skånsom måte å høste høyet på og ivaretar artsmangfoldet på artrike enger.