Hagemark med gammel og hul eik. Fra Jomfruland landskapsvernområde, et nasjonalt utvalgt kulturlandskap i jordbruket.

Svarthalespoven er stor vadefugl med svært langt nebb, lange bein og en praktfull rustrød farge i sommerdrakten. Svarthalespoven skilles lett fra den lignende lappspoven på de karakteristiske brede hvite vingebånd og hvite stjert med et markert svart bånd ytterst. Svarthalespove er en svært sjelden hekkefugl i I Norge, med hovedforekomst i straneng og slåtteng på Jæren og i Vesterålen. Arten har gått kraftig tilbake over det meste av Europa. Bildet viser svarthalespove hunn på en gjerdestolpe.

Gammel og grov styvingsask i åpent kulturlandskap med hul basis.

Grønn metallsvermer lever på syre. Biotopen er enger, gjerne slåttenger, og den er først og fremst knyttet til det gamle kulturlandskapet. I takt med omleggingene i landbruket blir levestedene redusert. Arten er kjent fra et stort antall lokaliteter over hele Østlandet og Sørlandet, og på Vestlandet nord til Bergen. Imidlertid er arten mindre vanlig enn før. (kilde: www.artsdatabanken.no). På bilde hviler den på blomsten av gullris i en artsrik slåtteng.

Gulflekksmyger lever på gress. Biotopen er solrike skoglysninger der det vokser mye blomster, spesielt storkenebb. Grunnen skal være fuktig, og levestedet er ofte langs en bekk eller elv. I Norge er arten utbredt nord til Rana i Nordland, og er kjent fra i underkant av 100 lokaliteter. Det gamle utmarksbeitet var positivt for arten.

Blomstereng med rødknapp, gullris og engsyre. En markhumle søker nektar på rødknapp. Rødknapp er en attraktiv næringsplante for humler og andre insekter. Markhumle er svært vanlig i hele landet, også i skogsmark. Den er tidlig ute og er ofte blant de første humlene som får fram arbeidere i mai. Den er karakteristisk og umiskjennelig med sitt tydelige gule kragebånd og sin rødoransje bakstuss. Kilde Artsdatabanken.

Sau som følger med på en sørhare i åpent beitelandskap. Sørhare er den mest utbreidte harearten sørover i Europa. Arten har en liten bestand i Østfold, som har innvandret fra dyr som er satt ut i Sør-Sverige. Ørene er lengre enn hos vår vanlige nordlige hareart. Den skifter i liten grad farge om vinteren.

Håndmarinøkkel eller handmarinøkkel (Botrychium lanceolatum) avbildet på artsrik, tørr og noe baserik fjellnær naturbeitemark.Slike kulturlandskap har gått kraftig tilbake som følge av opphør av tradisjonell skjøtsel med påfølgende gjengroing. Slike artssamfunn er også sårbare for kunstgjødsel.

Kløverblåvinge lever på ulike erteplanter. Biotopen er åpne områder med vertsplantene, ofte på magre og litt tørre steder. I Norge er arten utbredt på Østlandet nord til den aller sørligste delen av Hedmark og Oppland. Fra Agder foreligger det noen få funn. Antall kjente lokaliteter er rundt 90. På grunn av de pågående endringer i kulturlandskapet, utsettes artens levesteder for negative påvirkninger som gjengroing, granplanting, gjødsling og oppdyrking.

Seksflekket bloddråpesvermer flyr i juli-august på blomsterrik mark som enger, beitemarker, veikanter og skogslysninger. Sommerfuglen er en relativt dårlig flyger og sitter ofte i blomstene av bl.a. rødknapp, blåknapp, tistler og knoppurt. Seksflekket bloddråpesvermer er utbredt på Østlandet og langs kysten nord til Lofoten. Kilde: http://www2.artsdatabanken.no/faktaark/Faktaark187.pdf

Engklokke trives i relativt fattig jord. Den er opprinnelig ikke viltvoksende i Norge og du kan finne den i kunstenger, veikanter og avfalsplasser. Her er den fotografert i Romania hvor den vokser vilt.

Telemarksfe på beite.

Beitemark med solblom (Arnica montana). Solblom er en skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåtteenger og beitemarker. For hardt hestebeite kan imidlertid være skadeling for planten og de mange insekter som lever av planten.

En gressmarkfly sitter på en forvillet hageplante.

Søstermarihånd (Dactylorhiza sambucina) vokser i store mengder i enkelte ugjødsla slåtteenger i Telemark. Her sammen med smalkjempe (Plantago lanceolata).

Hagemark med gammel og hul eik. Fra Jomfruland landskapsvernområde, et nasjonalt utvalgt kulturlandskap i jordbruket.

Geiter beiter godt i skog og spiser blader og annet andre beitedyr i liten grad utnytter. De egner seg også godt til restaurering av gjengrodd kulturlandskap.

Gammel og tidligere styvet "blekksprut-alm" klamrer seg fast til en kalkblokk med røttene og finner næring i det porøse og kalkrike fjellet.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av.

Beitemark med solblom (Arnica montana). Solblom er en skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåtteenger og beitemarker. For hardt hestebeite kan imidlertid være skadeling for planten og de mange insekter som lever av planten.