Hagemark med gammel eik. Fra Jomfruland landskapsvernområde, et nasjonalt utvalgt kulturlandskap i jordbruket.

Familien Høstberger driver en liten gård i Telemark hvor de lever mest mulig selvforsynt. Maten dyrker de stort sett selv, samt at de slår høy på gamlemåten for å skaffe fôr til dyra gjennom vinteren. Her er det en liten slåtteteig i Dalen i Telemark som slås. Hesten bistår i det manuelle arbeidet ute på enga.

Artsrik slåttemark tidlig på sommeren, her frisk fattigeng.

Kontinuerlig slått er nødvendig for å opprettholde flora og fauna knyttet til gammel kulturmark. bruk av ljå er en tradisjonell og skånsom måte å høste høyet på og ivaretar artsmangfoldet på artrike enger.

Bakkestjerne er en vakker blomst som vokser i noe baserike og ofte artsrike lokaliteter av natureng. Her fra artsrik slåtteng.

Dragehodeglansbille (Meligethes norvegicus) er kun kjent fra indre Oslofjord i hele Skandinavia. Habitatene er i tilbakegang pga utbyggingspress og stor tråkkbelastning, men arten er relativt vanlig i det svært begrensede utbredelsesområdet. Billen er knyttet til planten dragehode som også har en begrenset utbredelse og er en kravstor og kalkkrevende karplante som vokser i artsike strandberg og slåtteenger. Her er den fotografert i Viernbukta naturreservat på Brønnøya i Asker kommune.

Gammel majestetisk eik i kulturlandskapet

Kontinuerlig slått er nødvendig for å opprettholde flora og fauna knyttet til gammel kulturmark. Bruk av ljå er en tradisjonell og skånsom måte å høste høyet på og ivaretar artsmangfoldet på artrike enger. Det er også morro for barn å delta.Her slås artsrik fjellnær eng på Øvre Gunleiksrud i Tinn, engene er inkludert i nasjonal handlingsplan for slåttemark.

Enghaukeskjegg er en sjelden kulturmarksart knyttet til tradisjonelle slåtteenger, beiteenger og beitet skog. Arten har en forholdsvis vid utbredelse på Østlandet, men er i tilbakegang grunnet opphørt tradisjonell hevd.

Håndmarinøkkel eller handmarinøkkel (Botrychium lanceolatum) avbildet på artsrik, tørr og baserik slåtteng. Artsrike slåttenger har gått kraftig tilbake som følge av opphør av skjøtsel med påfølgende gjengroing. Slike artssamfunn er også sårbare for kunstgjødsel.

Søppel lagret i naturen kan føre til forurensing av omgivelsene. Her lagret i kant av artsrikt kulturlandskap.

Nordmarksplassene Blankvannsbråten, Finnerud, Slagteren og Svartorseter var tidligere setrer tilknyttet storgårdene i Aker. Kulturlandskapet rundt plassene har vært i drift og blitt skjøttet over lang tid og de er i dag Oslos utvalgte kulturlandskap. Bildet viser en blomstereng ved Blankvannsbråten.

Marinøkkel (Botrychium lunaria) er en liten unselig karplante som er knyttet til slåtte- og beiteenger, beitemark og på enger og heier på fjellet, som regel på baserik grunn.

Håndmarinøkkel eller handmarinøkkel (Botrychium lanceolatum) avbildet på artsrik, tørr og baserik slåtteng. Artsrike slåttenger har gått kraftig tilbake som følge av opphør av skjøtsel med påfølgende gjengroing. Slike artssamfunn er også sårbare for kunstgjødsel.

Sitronskivevokssopp er en sjelden beitemarkssopp som forekommer i tørre, solvarme og helst kalkrike naturbeitemarker i sørlige landsdeler. Arten er kun kjent fra 10-25 lokaliteter her i landet. Utseende er karakteristisk med brun hatt og sterkt sitronfargede skiver.

Solrose er en flerårig opptil 30 cm høy dvergbusk. Blomstene er gule, 12–20 mm, og i kvaster med opptil 12. Arten vokser på tørre, steinete steder, ofte på kalkrik grunn. Solrose er utbredt i Europa og Vest-Asia, og går langt nord i Sverige. Så langt er det bare funnet noen få og små forekomster av arten lengst syd i Norge, ved Jeløya i Moss og Asmaløy på Hvaler.

Gammel høstingsskog i bratte steinete lier på Vestlandet. Lauv var en viktig forressurs i gamle dager. De gamle lauvingstrærne med hulheter og grov bark er i dag viktige for biologisk mangfold.

Gammel, hul eik i kulturlandskapet rundt Røer gård på Nesodden. Dette er trolig den groveste eika på Nesodden. Treet inngår som en del av et nasjonalt viktig kulturlandskap med et svært rikt biologisk mangfold, bl.a. knyttet til de mange hule og gamle eiker. I dette treet lever flere rødlistede insektarter.

Kjempebjørnkjeks er en østasiatisk plante som ble innført til Europa allerede på 1800-tallet som park- og hageplante. I flere land i Nord- og Mellom-Europa har arten spredd seg enormt. Hos oss har den spredd seg i sterkt økende grad de siste 30 – 50 årene. For eksempel er det i Osloområdet t.o.m. 2007 registrert minst 700 bestander. De viktigste problemområdene knyttet til bestandene er bl.a. at arten sprer seg lett og danner tette bestander hvor lite lys slipper ned på bakken. Dermed utraderer den opprinnelig hjemmehørende vegetasjon som igjen kan ha dramatiske konsekvenser for det biologiske mangfoldet. Bekjempelse av denne arten i verneområder er derfor meget viktig da verneområdene gjerne har sjeldne arter og vegetasjonssamfunn som en ønsker å ta vare på. Andre problemområder er at den øker erosjonen langs vassdrag, samt at plantesaften er giftig. Plantesaften fører til at huden blir ekstremt lysømfintlig og ved soleksponering kan en få store solforbrenningsskader som i verste fall resulterer i åpne sår hvis en ikke straks vasker plantesaften av.

Gammel, hul eik i kulturlandskapet rundt Røer gård på Nesodden. Dette er trolig den groveste eika på Nesodden. Treet inngår som en del av et nasjonalt viktig kulturlandskap med et svært rikt biologisk mangfold, bl.a. knyttet til de mange hule og gamle eiker. I dette treet lever flere rødlistede insektsarter.