Vifteglye er en sørlig art som vokser på kalkberg nær sjøen eller nær innsjøer.

Rådyr (Capreolus capreolus) søker gjerne etter grønt gress på innmark når det spirer om våren.

Snøvær i juni over vårgrønt kulturlandskap. Slikt ekstremvær kan bli vanligere ved klimaendringer.

Grov vidkronet eik i kulturlandskapet.

Sauer og lam på innmarksbeite i ravinelandskap.

Den sjeldne orkideen svartkurle (Nigritelle nigra) vokser bl.a. på kalkrike, ugjødsla og velhevda slåtteenger. Her er den fotografert ved Sølendet i Røros kommune.

Rådyr (Capreolus capreolus) søker gjerne etter grønt gress på innmark når det spirer om våren.

Marinøkkel er en karplante som er knyttet til slåtte- og beiteenger, beitemark og på enger og heier på fjellet, som regel på baserik grunn.

Kystgaffel er en sjelden art som forekommer på sanddyner og på kalktørrberg ved kysten fra Østfold til Rogaland. Her ses den i forgrunnen blandt mose i åpen grunnlendt kalkmark.

Syklister gjennom hagemark med gammel eik. Fra Jomfruland landskapsvernområde, et nasjonalt utvalgt kulturlandskap i jordbruket.

Loddrette kalkberg mot fjorden i Brevik sentrum ved Brevik kirke. Varme kalkberg som dette har mange spesieliserte og sjeldne lav- og mosearter.

Islandshest på urterikt fjellbeite.

Geitekilling og sau beiter bjørkeblader. Geiter foretrekker å beite på busker og kratt og er av den grunn gode landskapsryddere og perfekte til restaurering av gammel gjengrodde engareal. Sau kan også beite godt på bladverk.

Bakkesøte i bratte beitebakker. Artsrike naturbeiter har gått kraftig tilbake som følge av opphør av skjøtsel med påfølgende gjengroing. Slike artssamfunn er også sårbare for kunstgjødsel. Bakkesøte blir lite beitet grunnet bitterstoffer i planten, og trives derfor godt i naturbeitemark.

Bakkesøte i bratte beitebakker. Artsrike naturbeiter har gått kraftig tilbake som følge av opphør av skjøtsel med påfølgende gjengroing. Slike artssamfunn er også sårbare for kunstgjødsel. Bakkesøte blir lite beitet grunnet bitterstoffer i planten, og trives derfor godt i naturbeitemark. Her beiter villsau nær planten.

Bildet viser Magne Flåten som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Skorpelaven Caloplaca demissa (gråbrune rosetter) er en sjelden art knyttet til basispartiet av vertikale til overhengte, mer eller mindre kalkrike bergvegger på varme, syd- til vestvendt, men gjerne litt skyggefulle lokaliteter. Den orange skorpelaven er den vanlige Caloplaca obliterans.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap og er så gammelt som 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og i Norge strakte det seg fra helt i sør og opp til Lofoten i Nord-Norge. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk ført til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier. De er unike i sin utforming og Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. Bildet viser kystlynghei i kystlandskapet i Flekkefjord landskapsvernområde. Her har det blitt gjennomført lyngbrenning for å ta vare på restene av de gamle kystlyngheiene. Etter mange år med gjengroing har det samlet seg opp mye brennbart materiale slik at brannene kan bli gaske voldsomme.

Sau hviler i naturbeitemark.

Sølendet naturreservat består av store arealer med rikmyr og skogdekt eng. Området har historisk blitt aktivt brukt som slåttemark og slåttemyr frem til 1950-tallet. Etter at området ble vernet som naturreservat i 1974 er det nedlagt et stort arbed med å restaurere kulturminner, slåttemarker og slåttemyrer. Området er i dag et viktig utstillingsvindu for hvordan den tradisjonelle utmarksslåtten påvirker floraen og landskapet.