Geiter på ryddeoppdrag i artsrik veikant. Geiter foretrekker å beite på store urter, busker og kratt og er av den grunn gode landskapsryddere og perfekte til restaurering av gammel gjengrodde engareal. På bildet beiter geitene ned oppslag av selje og viert og hindrer på den måten videre gjengroing.

Lauving, sanking av løv til husdyrfôr. Særlig i fjell- og dalbygdene gav løv tidligere et viktig fôrtilskudd. Med en lauvkniv (snidel) eller sigd ble det skåret kvister eller renninger med løvet på. De ble buntet i kjerv og tørket. Her blir lauv sanket fra gamle styvede alm i en lauveng med lang hevdhistorie.

Den vakre sommefuglen seksflekket bloddråpesvermer på blåknapp i artsrik slåtteng.

Hvitmure finnes i Norge bare noen få steder innerst i Oslofjorden. Der den vokser på strandenger, strandberg og kalkrike enger. Her er den fotografert nord i Italia.

Marinøkkel (Botrychium lunaria) er en liten unselig karplante som er knyttet til slåtte- og beiteenger, beitemark og på enger og heier på fjellet, som regel på baserik grunn.

Seksflekket bloddråpesvermer flyr i juli-august på blomsterrik mark som enger, beitemarker, veikanter og skogslysninger. Sommerfuglen er en relativt dårlig flyger og sitter ofte i blomstene av bl.a. rødknapp, blåknapp, tistler og knoppurt. Seksflekket bloddråpesvermer er utbredt på Østlandet og langs kysten nord til Lofoten. Kilde: http://www2.artsdatabanken.no/faktaark/Faktaark187.pdf

Gulflekksmyger lever på gress. Biotopen er solrike skoglysninger der det vokser mye blomster, spesielt storkenebb. Grunnen skal være fuktig, og levestedet er ofte langs en bekk eller elv. I Norge er arten utbredt nord til Rana i Nordland, og er kjent fra i underkant av 100 lokaliteter. Det gamle utmarksbeitet var positivt for arten.

Lyngheilandskapet er blant våre eldste kulturlandskap og er så gammelt som 4-5000 år. Lyngheiene hadde sin største utbredelse på 1800-tallet og i Norge strakte det seg fra helt i sør og opp til Lofoten i Nord-Norge. I dag har moderne jordbruk, skogplanting og opphørt bruk ført til at lyngheiene er en sterkt truet naturtype. I Norge finner vi verdens nordligste kystlyngheier. De er unike i sin utforming og Norge har et spesielt internasjonalt ansvar for å ivareta dem. De er formet gjennom lang tids utnyttelse ved blant annet beiting, lyngbrenning og lyngslått. Bildet viser kystlynghei i kystlandskapet i Flekkefjord landskapsvernområde. Her har det blitt gjennomført lyngbrenning for å ta vare på restene av de gamle kystlyngheiene. Etter mange år med gjengroing har det samlet seg opp mye brennbart materiale slik at brannene kan bli gaske voldsomme.

Eikegreinkjuke på gammel eik i hagemark. Fra Jomfruland landskapsvernområde, et nasjonalt utvalgt kulturlandskap i jordbruket.

Kalkskrentene på Frognøyas vestside er kanskje det nærmeste en kommer Middelhavet i Norge. Skrentene er levested for en rekke varme- og kalkkrevende arter. Over finnes grunnlendt kalkfuruskog.

Geiter egner seg godt til restaurering av gjengrodd eng. Her ryddes bjørk i gjengrodde kantsoner.

Apollosommerfuglen er en av våre største og mest iøynefallende sommerfugler som flyr seint på sommeren og er avhengig av urterike lokaliteter som voksen. Apollosommerfuglen forekommer i indre dalstrøk på Østlandet. Her i knoppurteng med sen slått.

Hvitkurle (Pseudorchis albida s. str.) er hovedsakelig knyttet til noe baserik beitemark, slåtteeng og skog. Den er funnet over store deler av Norge (mangler i Østfold, Akershus og Vestfold) og har fortsatt gode populasjoner i de fleste fylker der den er funnet. Det er imidlertid en markert tilbakegang i eng/beite-forekomster i låglandet nord til Trøndelag (kilde: www.artsdatabanken.no)

Biolog jakter på insekter i artsrikt kulturlandskap. Her med bankebrett.

Hul kjempeeik fra kulturlandskapet rundt Ulefoss hovedgård. Her studeres mose og lav.

Artsrik slåttemark tidlig på sommeren, her frisk fattigeng.

Bildet viser Magne Flåten som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Orkideen flekkmarihånd i fattig, men artsrik eng.

Også nedbygging kan være en trussel for bratte kalkberg, her ses et hus som er bygget på hylle i bergveggen i Brevik sentrum. Rundt huset er det også etablert seg flere fremmede arter (hagerømlinger) bl.a. filtarve.

Varme og kalkrike kalkberg i mosaikk med åpen grunnlendt kalkmark langs Stokkevannet. Disse loddrette bergene har en av landets rikeste ansamling av rødlistede kalklav.