De voksne billene i snutebilleslekten Bagous lever et noe bortgjemt liv på sine vertsplanter, og er som oftest vanskelig å få tak i uten en målrettet innsamling. Billene er rundt 3 mm lange, godt kamuflerte og trege i bevegelsene, noe som gjør dem ekstra vanskelig å oppdage. De fleste artene lever på vannplanter, men et par arter finnes i tilknytning til planter på tørrberg og strandenger. En av disse er Bagous diglyptus som kuner funnet på noen kystnære lokaliteter på Østlandet, bl.a. Kjølholt på Kirkøy.

Prikkrutevinge er en middels stor gulbrun sommerfugl i familien nymfevinger, som har brunt nettmønster på oversiden. Markante tegninger på bakvingens underside skiller arten fra øvrige rutevinger, mens fem svarte flekker på bakvingens overside bare er felles med blåknapprutevinge. Prikkrutevinge lever på tørrenger og tørrbakker, gjerne på sandholdog jord nær sjøen. Larven lever på aksveronika eller smalkjempe. Arten har en interessant bestandsstruktur, bestående av nesten isolerte småbestander som ikke er stabile over tid og som gjør arten sårbar for miljøendringer. Studiene av prikkrutevingen har fått betydning for forståelsen av bestandsdynamikk og bevaring av sjeldne arter. Prikkrutevinge fantes frem til ca. 1900 i hele Oslofjorden og sør til Tvedestrand, men har gått kraftig tilbake og lever i dag trolig kun på øya Rauer i ytre Oslofjord. Arten har også hatt kraftig tilbakegang i Sverige og Danmark, noe som gjør sommerfuglen enda mer utsatt i Norge.

Loddenblomsterflue er en sjelden blomsterflue som er knyttet til gammel, glissen løvskog. Larvene utvikler seg i råtehull i ulike løvtrær. Loddenblomsterflue er kun funnet en gang i Norge, nærmeres bestemt i Vestfold i 1998. Bildet er tatt fra insektssamlingen til Morten Falck.

Blomstereng med rike forekomster av gjerdevikke er viktige humlemiljøer. spesielt for slåttehumle. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet. Den ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hunnene er i Norge helsvarte med brunaktig bakstuss, og de kan forveksles med melanistiske hagehumler. Kilde: Artsdatabanen.

Geithamsen er Europas største stikkeveps. I Norge har den før 2007 ikke vært observert sikkert siden 1911, men fra 2007 har det blitt observert et økende antall individer. Den er i 2017 antatt etablert i Østfold, Akershus, Vestfold og Buskerud og er forventet å spre seg videre. Den bygger bol først og fremst i hule trær. På bildet har den etablert seg i et gammelt hakkespettreir som den har tettet igjen.

Mørk jordhumle som sanker nektar på hjorterot, en kurvplante som i Norge bare finnes i Oslo-området. Mørk jordhumle er den største og kraftigste av jordhumlene og har mørkere, mer oransjefargete bånd på krage og bakkropp enn de andre jordhumlene. Arten ble i Norge påvist for første gang på 1950-tallet og har ekspandert nordover de siste årene. Den er nå svært vanlig i bynære strøk i Sør-Norge og Trøndelag. Arten brukes hyppig som bestøver i veksthus. Kilde: Artsdatabanken

Blomsterrike enger har en rikt insektfauna. Her sommerfuglen engsmyger på en tirilrunge (Lotus corniculaus).

Hann av gresshumle som sanker nektar på fagerknoppurt. Fagerknaoppurt er en verdifull næringsplante for humler. Gresshumle er en ganske begrenset utbredt art, men den kan være lokalt tallrik i kulturlandskapet i lavlandet på Østlandet og på sandstrendene langs kysten av Sørvestlandet. Med sin svarte kropp med rød bakstuss, kan den være vanskelig å skille fra andre arter med rød bakstuss. Kilde: Artsdatabanken.

Hagehumle som sanker nektar på revebjelle. Revebjelle er en verdifull næringsplante for humler. Hagehumle er en vanlig art over det meste av landet. Den finnes der det er rikelig med blomster med lange kronrør, som den henter nektar og pollen fra. Den er karakteristisk med sitt svært lange ansikt og lange tunge, noe som skiller den fra lynghumle som har samme gule og svarte fargemønster med hvit bakstuss. Arten er ofte melanistisk og kan da minne om slåttehumle. Kilde: Artsdatabanken.

Bildet viser en larve av eremitt som har vært avlet opp i bøtter med askemold. Planen er å sette ut individer på nye lokaliteter i et forsøk på å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

To av våre vanligeste humlearter, lynghumle og markhumle, som sanker nektar på rødknapp. Rødknapp er en verdifull næringsplante for humler og mange andre insekter. Lynghumle er en forholdsvis liten humle som er utbredt og vanlig i områder med mye røsslyng fra kysten og opp til fjellet. Den har fargetegninger som hagehumle, men skiller seg fra denne på kort og bredt ansikt og kortere tunge. Markhumle er en liten humle som er svært vanlig i hele landet. Den er karakteristisk og umiskjennelig med sitt tydelige gule kragebånd og sin rødoransje bakstuss. Kilde: Artsdatabanken.

Dronning av slåttehumle som sanker nektar på gjerdevikke. På bakfoten har den en full pollenkurv. På mellomkroppen har den en midd som parasitterer. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet, der den oftest har blitt funnet i habitater med rike forekomster av rødkløver. Gjerdevikke er også en viktig næringsplante, særlig før rødkløver blomstrer. Slåttehumle ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hunnene er i Norge helsvarte med brunaktig bakstuss, og de kan forveksles med melanistiske hagehumler. Kilde: Artsdatabanen.

På Kirkøy i Hvaler er det gjort de to første og eneste funnene av S. bohemicus i Norge. Arten er svært nærstående til Stenus tarsalis, og hunner av de to artene er det antagelig ikke mulig å skille fra hverandre på utseende. Flere innsamlede hunner tilhørende en av disse to artene ble også samlet inn på de to lokalitetene, men disse kunne altså ikke med sikkerhet bestemmes til art. S. bohemicus er en ganske utbredt, men forholdsvis uvanlig art i Sverige. Årsaken til at denne billearten ikke har blitt påvist i Norge tidligere, skyldes sannsynligvis dens likhet med S. tarsalis, samt at hanner forekommer i et mye lavere antall enn hunner. Men hovedgrunnen er, som så ofte ellers, at billefaunaen i Norge er ufullstendig og til dels dårlig kartlagt. Billen er fra samlingen til Arne Laugsand.

Bildet viser Magne Flåten som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Broscus cephalotes tilhører familiegruppen løpebiller (Carabidae). Broscus cephalotes lever som predator på mindre dyr og sitter i gangåpningen og venter på at et byttedyr skal passere. Den spiller død ved fare og kan ligge helt urørlig. Denne billen er fotografert fra billesamlingen til Arne Laugsand. Kilde: www.wikipedia.no

Bakkehumle søker etter nektar på rødkløver. Rødkløver er en svært attraktiv næringsplante for humler. Bakkehumle finnes lokalt vanlig i kulturlandskapet på Østlandet og er særlig glad i erteplanter. Den er ensfarget brun til beige i fargen, litt rufsete i pelsen, og har typiske striper på tvers av bakkroppen. Kilde: Artsdatabanken

Svalestjerten er en av våre virkelig flotte og store sommerfugler. Finnes gjerne langs myrområder, bekker, elver og innsjøer. Søker også til blomsterrike steder og fuktige enger. Den treffes ofte langs kysten (Østlandet/Sørlandet). Larvene lever i juni-juli på ulike skjermplanter. Det ser ut til at den foretrekker mjølkerot, kvann og sløke. Sommerfuglen har lang flyvetid, fra slutten av mai til ut i juli måned. En sjelden 2. generasjon kan opptre i august og september. Kilde: http://www.nhm.uio.no/norlep/index.html

Lundhumle som sanker nektar på føllblom. Lundhumle er en forholdsvis liten art som kommer for fullt relativt seint på sommeren. Den er særlig glad i planter som blåklokker, storkenebb og geitrams. Med sine gule og svarte bånd er den vanskelig å skille fra jordhumlene, men det gule båndet på bakkroppen er ofte brutt i midten. Kilde: Artsdatabanken.

Ramsløk vokser i næringsrik moldjord i skyggefull løvskog. Den lukter sterkt løk og brukes bl.a. til matlaging, noe som har gjort den veldig utsatt for sanking. Ramsløk er vanlig i midtre del av Europa og i Norge finner vi den langs kysten nord til Nord-Trøndelag.

Sørlig metallvannymfe er en av våre sjeldne øyenstikkere. I nyere tid er den kun kjent fra et fåtalls lokaliteter fra gol kommune i nord og ned til Tjøme og Hvaler. Habitatet er små, grunne og næringsrike dammer.