Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på hånden til Oddvar Hansen. En av forskerne hos NINA som jobber med bestandovervåkningen av eremitt på Tønsberg kirkegård. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Gnagehull etter sommerfuglen Scardia boletella på toppen av knuskkjuke som vokser på død ved av bjørk. På grunn av at arten er stor, kreves det rikelig tilgang på substrat for å opprettholde en populasjon. I Norge er arten kjent fra fem lokaliteter i den sydøstlige delen av landet. Arten påvirkes negativt av moderne driftsformer i skogbruket der store flater snauhogges; noe som bevirker reduksjon og fragmentering av egnede habitater.

Massebestand av vasspest i den næringsrike fuglesjøen Østensjøvannet i Oslo. Vasspest er en nordamerikansk vannplante som har spredd seg ukontrollert i Europa og forårsaket stor skade på det naturlige biologiske mangfoldet. I Norge ble vasspest første gang introdusert i Østensjøvannet i 1925. Her har den med ujevne mellomrom dannet massebestander. Siden har arten spredd seg til mange andre næringsrike vann på Østlandet, i Rogaland og i Trøndelag. Som bildet viser beites vasspest av stokkender og andre vannfugler, og kan sannsynlivis også spres med vannfugl.

Bildet viser Magne Flåten som holder en av fem voksne eremittbiller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Hann av gresshumle som sanker nektar på fagerknoppurt. Fagerknaoppurt er en verdifull næringsplante for humler. Gresshumle er en ganske begrenset utbredt art, men den kan være lokalt tallrik i kulturlandskapet i lavlandet på Østlandet og på sandstrendene langs kysten av Sørvestlandet. Med sin svarte kropp med rød bakstuss, kan den være vanskelig å skille fra andre arter med rød bakstuss. Kilde: Artsdatabanken.

Arbeider av kløverhumle søker etter nektar på rødkløver. To midd, som er synlige nederst på mellomkroppen, parasiterer på humla. Kløverhumle er meget karakteristisk og vakker med sin blekbrune til gullaktige farge som brytes av et tydelig svart bånd mellom vingefestene og ytterligere fem svarte bånd på bakkroppen. Arten har gått sterkt tilbake i senere tid, og den kjennes i dag kun fra noen få lokaliteter på Østlandet og i Trøndelag. Den finnes nesten alltid i tilknytning til rike forekomster av rødkløver. Kilde: Artsdatabanken

Enghumle som som sanker nektar på rødkløver. På bakfoten har den en nesten full pollenkurv. Rødkløver er en svært attraktiv næringsplante for humler. Enghumle er vår minste humleart og kan straks gjenkjennes på den karakteristiske lyse summetonen. Den vanligste formen er brunsvart med oransjerød bakstuss. Denne kan minne om andre arter med rød bakstuss. Den mer sjeldne lysegrå formen, som er svært karakteristisk, er oftest å finne i innlandet i østlige deler av utbredelseområdet. Enghumle finnes i lavlandet på Øst- og Sørlandet og er ofte svært tallrik i kystnære strøk. Kilde: Artsdatabanken

De voksne billene i snutebilleslekten Bagous lever et noe bortgjemt liv på sine vertsplanter, og er som oftest vanskelig å få tak i uten en målrettet innsamling. Billene er rundt 3 mm lange, godt kamuflerte og trege i bevegelsene, noe som gjør dem ekstra vanskelig å oppdage. De fleste artene lever på vannplanter, men et par arter finnes i tilknytning til planter på tørrberg og strandenger. En av disse er Bagous diglyptus som kuner funnet på noen kystnære lokaliteter på Østlandet, bl.a. Kjølholt på Kirkøy.

Klippeblåvinge som varmer seg på en stein. Sommerfuglen har en karakteristisk rad med svarte flekker langs vingekanten, både på framvingen og bakvingen. Klippeblåvinge er en av våre to sjeldneste blåvinger. Arten var tidligere utbredt langs Øst- og Sørlandskysten fra svenskegrensa til Aust-Agder. Etter 1970-tallet har arten gått kraftig tilbake, og i dag er den kun kjent fra to begrensede områder i Østfold og Aust-Agder. Klippeblåvingen flyr i mai-juni på åpne klipper og svaberg langs kysten. Larven lever på smørbukk. Kilde: Artsdatabanken

Sivgresshoppe er knyttet til fuktige lokaliteter i forbindelse med saltvann, gjerne havstrender med takrør og siv. Det er en art som tidligere trolig har vært oversett da det i de siste årene er påvist endel nye funn av arten. Den tilhører familien løvgresshopper. Her er den fotografert i Asker kommune i Akershus.

Bakkehumle søker etter nektar på rødkløver. Rødkløver er en svært attraktiv næringsplante for humler. Bakkehumle finnes lokalt vanlig i kulturlandskapet på Østlandet og er særlig glad i erteplanter. Den er ensfarget brun til beige i fargen, litt rufsete i pelsen, og har typiske striper på tvers av bakkroppen. Kilde: Artsdatabanken

Sankthansorm er tidligere kjent fra en rekke lokaliteter på Østlandet, men har i senere tid gått sterkt tilbake og kjennes i dag kun fra enkelte varme, tørre og åpne lokaliteter i Aust-Agder, Vestfold, Telemark, Buskerud, Akershus, Østfold og Oppland. Billen er istand til å sende ut et egetprodusert lys (bio-luminescens). De er nattaktive og hunnen sitter i vegetasjonen og lokker til seg hannen med den lysende bakkroppen. Her er larven fotografert i Aust-Agder. Kilde: www.artsdatabanken.no

Hagehumle som sanker nektar på revebjelle. Revebjelle er en verdifull næringsplante for humler. Hagehumle er en vanlig art over det meste av landet. Den finnes der det er rikelig med blomster med lange kronrør, som den henter nektar og pollen fra. Den er karakteristisk med sitt svært lange ansikt og lange tunge, noe som skiller den fra lynghumle som har samme gule og svarte fargemønster med hvit bakstuss. Arten er ofte melanistisk og kan da minne om slåttehumle. Kilde: Artsdatabanken.

Sørlig metallvannymfe er en av våre sjeldne øyenstikkere. I nyere tid er den kun kjent fra et fåtalls lokaliteter fra gol kommune i nord og ned til Tjøme og Hvaler. Habitatet er små, grunne og næringsrike dammer.

Vortebiteren er en stor gresshoppe i familien løvgresshopper. Arten ligner grønn løvgresshoppe men har i motsetning til denne små, mørke flekker og mørkt øye. Sangen er ganske lik grønn løvgresshoppe, men er ikke fult så kraftig. De kan bite kraftig, noe som trolig er opphavet til overtroen om at de kan brukes til å fjerne vorter. Vortebiteren er i Norge utbredt i lavlandet på Østlandet, Agder og i Rogaland. Den lever i stor grad i tilknytning til slått- og beitemark, noe som gjør at den lett blir borte ved gjengroing. Arten er i tilbakegang i Norge og sydover i Europa.

Karminspinneren foretrekker solrike enger, og larvene lever gjerne "i flokk" på svineblom-arter, helst på landøyda. Arten flyr i juni-juli, og er hovedsakelig dagaktiv. Både den voksne og larven signaliserer at de er giftige. De har heller ingen fiender blant høyerestående dyr, noe som forklarer at de lokalt kan opptre i store mengder. Kilde: Wergeland Krog, O.M. 1999. Karminspinner Tyria jacobaeae, ny klekkelokalitet og ny vertsplante.Natur i Østfold 18(1): 77-78.

Dronning av slåttehumle på rødkløver. Slåttehumle finnes spredt i kulturlandskapet i sørøstlige deler av landet, der den oftest har blitt funnet i habitater med rike forekomster av rødkløver. Den ser nå ut til å være fast etablert i Norge igjen etter at den ble funnet i 2010 for første gang på 60 år. Hunnene er i Norge helsvarte med brunaktig bakstuss, og de kan forveksles med melanistiske hagehumler. Kilde: Artsdatabanen.

Gnagehull etter billen Tragosoma depsarium. Arten utvikler seg i gamle, middels nedbrutte liggende stammer av furu som ligger soleksponert. Arten er funnet flere steder på Sørøstlandet i nyere tid, men habitatet er i tilbakegang. Hullet har en rufsete kant og er på størrelse med tuppen av en lillefinger.

Kløverhumle hann søker etter nektar på rødkløver. Kløverhumle er meget karakteristisk og vakker med sin blekbrune til gullaktige farge som brytes av et tydelig svart bånd mellom vingefestene og ytterligere fem svarte bånd på bakkroppen. Arten har gått sterkt tilbake i senere tid, og den kjennes i dag kun fra noen få lokaliteter på Østlandet og i Trøndelag. Den finnes nesten alltid i tilknytning til rike forekomster av rødkløver. Kilde: Artsdatabanken

Coloradobillen er et fryktet skadedyr på poteter nedover i Europa. Det dukker opp enkeltindivider opp i Norge fra tid til annen, men den har ikke klart å etablere seg her ennå. Med et varmere klima er det mulig at dette blir et alvorlig skadedyr i Norge også. Den som finner coloradobille i Norge har plikt til å melde fra om dette til plantevernmyndighetene.