Honningbie som sanker nektar på blomstrende plommetre. Bien har nesten fulle pollenkurver på bagerste legger. Honningbien er en viktig pollinator av mange jordbruksvekster i Norge, og pollinerer også endel ville blomster. Underarten Apis mellifera mellifera er naturlig hjemmehørende i Vest-Europa og har trolig hatt en vid utbredelse før den ble domestisert. Det er sannsynlig at den også hadde naturlige populasjoner i klimatisk gunstige områder i Sør-Norge i varmere perioder etter siste istid. I Norge begynte vi å domestisere arten på 1700-tallet. Alle honningbier i Norge kommer derfor fra domestiserte bestander, selv om svermer også i dag kan etablere seg i naturen for kortere perioder. Kilde: Artsdatabanken.

Kartlegging av sommerfugler, med heroringvinge på rødknapp i forgrunnen. Heroringvinge forekommer helst på rik, fultig gressmark i østlige deler av Øst-Norge og indre Oslofjord. Arten er sterkt knyttet til kulturlandskapet og lever gjerne på slåttenger, enger i overgangen mellom våtmark og kulturlandskap og langs artsrike veikanter. Rødknapp er en viktig næringsplante for mange insektarter.

Blåpraktvannymfe (Calopteryx virgo) som sitter på strå av dronningstarr, langs nylig gjenåpnet bekk. Blåvingevannymfe som hviler på en stengel av en starr. Denne øyenstikkerarten lever i tilkntning til bekker og små elver med grus- og sandbunn i lavlandet i Sør-Norge, fra Hedmark rundt kysten til Hordaland. Den kan være lokalt vanlig i lavereliggende elver og bekker. Forekomst av arten indikerer god vannkvalitet.

Apollosommerfuglen er en av våre største og mest iøynefallende sommerfugler. Vingene er hvite med svarte flekker, og bakvingen har to karakteristiske røde øyeflekker med hvit kjerne og svart kant. Ytterkanten av framvingen er delvis gjennomsiktig. Undersiden ligner oversiden men har flere røde tegninger, spesielt ved roten av bakvingen. Den var tidligere utbredt over store deler av Sør- og Østlandet, men mellom 1920 og 1970 forsvant arten helt fra kystområdene og de østlige delene av innlandet. Den holder fortsatt stand i fjellet og de store dalstrøkene på Østlandet, hvor den flyr i stupbratte, sørvendte fjellsider med forekomster av larvens vertsplanter, rosenrot og smørbukk. Kilde: Artsdatabanken. Her sitter apollosommerfuglen på rødknapp, en av de foretrunke næringsplantene.

Furugnagbille lever på død ved angrepet av bl.a. hvit tømmersopp. Arten er knyttet til varme furuskogslokaliteter med mye død ved.

Seksflekket bloddråpesvermer flyr i juli-august på blomsterrik mark som enger, beitemarker, veikanter og skogslysninger. Sommerfuglen er en relativt dårlig flyger og sitter ofte i blomstene av bl.a. rødknapp, blåknapp, tistler og knoppurt. Seksflekket bloddråpesvermer er utbredt på Østlandet og langs kysten nord til Lofoten. Kilde: http://www2.artsdatabanken.no/faktaark/Faktaark187.pdf

Fjellbjørkemåler er en vanlig sommerfugl i fjellbjørkeskog over hele landet. Omkring hvert 10 år opptrer store utbrudd av fjellbjørkemåler, ofte 2-3 år på rad. Larvene livnærer seg først og fremst av blader av bjørk og ulike lyngarter. De bladspisende sommerfugllarvene kan bli så mange at de ribber bjørk og andre løvtrær fullstendig for blader. Dette fører ofte til at mange trær dør. Sommerfuglene både er viktig matkilde for fugler og andre dyr og bidrar til dannelse av død ved som mange organismer i sin tur er avhengige av. Dette er den naturlige måten fjellbjørkeskogen fornyer seg på og en av de viktigste økologiske prosessene i overgangen mellom skog og fjell. Fjellbjørkemåler er derfor en nøkkelart for fjellbjørkeskogen. Bildet viser larver av fjellbjørkemålere på et bjørkeblad.

Bildet viser en voksen eremitt som klatrer på en eikestamme. Billen er en av fem voksne biller som i 2017 ble satt ut på en ny lokalitet i en beitehage ved Berg kretsfengsel. Formålet er å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Solblom (Arnica montana) er en skjøtselskrevende plante som vokser i ugjødsla slåttemark og beitemark. Her sitter sommerfuglen marimjellerutevinge (Melitaea athalia) å suger nektar av en solblom. Solblom er en viktig næringsplante for mange insekter. Enkelte arter utvikles utelukkende på solblom. Derfor er arten spesielt bevaringsverdig.

Oransjegullvinge er en vanlig og vakker art som ofte finnes på lune gresskledde og blomsterrike lokaliteter, omgitt av skog. Larven lever som plantespiser særlig på engsyre. På bildet suger den næring fra rødsveve i en artsrik slåtteng.

Gulflekksmyger lever på gress. Biotopen er solrike skoglysninger der det vokser mye blomster, spesielt storkenebb. Grunnen skal være fuktig, og levestedet er ofte langs en bekk eller elv. I Norge er arten utbredt nord til Rana i Nordland, og er kjent fra i underkant av 100 lokaliteter. Det gamle utmarksbeitet var positivt for arten.

Glansbillen Amphotis marginata er kun funnet en gang i Norge og det er i Lier kommune i Buskerud. Glansbillen er knyttet til hule trær, fortrinnsvis eiker, med forekomst av svart tremaur (Lasius fuliginosus). Arten er også sjelden i Sverige og er en sørlig art. Billen er lånt fra billesamlingen til Stefan Olberg.

Yrende insektsliv på en rødknapp. Rødknapp er en viktig næringsplante for mange insekter.

Kveldpåfugløye er en stor sommerfugl i familien tussmørkesvermere, med karakteristiske rosa bakvinger som har svarte og blå øyeflekker. Den er relativt vanlig på Østlandet og Sørlandet. Larvene lever vanligvis på selje. De voksne sommerfuglene er aktive under forsommernetter.

Vanlig metallvannymfe er en av våre vanlige vannymfer. Den er knyttet til næringsrike vann eller myrtjern i lavlandet.

Blåpraktvannymfe (Calopteryx virgo) som sitter på strå av dronningstarr, langs nylig gjenåpnet bekk. Blåvingevannymfe som hviler på en stengel av en starr. Denne øyenstikkerarten lever i tilkntning til bekker og små elver med grus- og sandbunn i lavlandet i Sør-Norge, fra Hedmark rundt kysten til Hordaland. Den kan være lokalt vanlig i lavereliggende elver og bekker. Forekomst av arten indikerer god vannkvalitet.

Markhumler som parrer på blåknapp. Markhumle som søker nektar på rødknapp. Markhumle er svært vanlig i hele landet, også i skogsmark. Den er tidlig ute og er ofte blant de første humlene som får fram arbeidere i mai. Den er karakteristisk og umiskjennelig med sitt tydelige gule kragebånd og sin rødoransje bakstuss. Kilde Artsdatabanken.

Kartlegging av sommerfugler med bruk av hov. Neslesommerfugl som søker nektar på prydplanten lavendel i forgrunnen. Lavendel er en verdifull næringsplante for sommerfugler og humler. Neslesommerfuglen er en av de mest vanlige sommerfuglene i Norge. Den overvintrende generasjonen flyr om våren og forsommeren. Den nye generasjonen klekkes i slutten av juli og flyr om sensommeren og høsten. Neslesommerfugl flyr på solrike steder, i hager, enger og i skoglysninger.

Honningbie som sanker nektar på blomstrende plommetre. Bien har synlig pollenkurv på bakerste legg og mye pollen i pelsen. Honningbien er en viktig pollinator av mange jordbruksvekster i Norge. Underarten Apis mellifera mellifera er naturlig hjemmehørende i Vest-Europa og har trolig hatt en vid utbredelse før den ble domestisert. Det er sannsynlig at den også hadde naturlige populasjoner i klimatisk gunstige områder i Sør-Norge i varmere perioder etter siste istid. I Norge begynte vi å domestisere arten på 1700-tallet. Alle honningbier i Norge kommer derfor fra domestiserte bestander, selv om svermer også i dag kan etablere seg i naturen for kortere perioder. Kilde: Artsdatabanken.