Blomsterfluen engdroneflue er som mange andre blomsterfluer viktige pollinatorer for mange plantearter. Her på knoppurt i artsrik slåtteng.

Vanlig øyenstikker (Aeshna juncea) som netopp her krøpet ut av sin puppe og som henger fra et strå og skal ta sin første flygetur.

Grå barkmåler er en middels stor, gråspraglete måler, som er godt kamuflert når den sitter på bark. Hannen har trådformede antenner. Sommerfuglen lever i løvskog, hager og parker. Grå barkmåler ble først funnet i Norge i 1998 og er nå utbredt langs kysten fra Bergen til Halden.

Bildet viser en larve av eremitt som har vært avlet opp i bøtter med askemold. Planen er å sette ut individer på nye lokaliteter i et forsøk på å øke overlevelsesmuligheten til den sjeldne billen som kun har ett kjent levested i Norge. Prosjektet ledes av NINA og er på oppdrag fra Miljødirektoratet via Fylkesmannen. Eremitten er en stor, brun bille på 24-30 millimeter som er sterkt knyttet til hule trær. Den trives i soleksponerte, hule trær hvor larven lever i den råtne veden. Den sjeldne billen trives best i tilknytning til trær som er minst 150-200 år gamle, en naturtype som har vært dårlig ivaretatt både i Norge og andre europeiske land. Levende eksemplarer var inntil 2008 ikke tatt i Norge de siste 100 år. Kitinrester er imidlertid funnet flere ganger på 1900-tallet, men disse kan være flere 10år gamle. Sommeren 2008 ble det funnet en populasjon i Tønsberg som lever i gamle asketrær. Dette blir Europas nordligste funnsted. De mest levedyktige bestandene av denne sårbare arten finnes trolig i midtre Sverige. Undersøkelser i Sverige viser at Eremitten er helt avhengig av at det finnes en viss tetthet av gamle, hule eiker, som er minst 150–200 år gamle. Eremitten omfattes av fredningsvedtak i Bernkonvensjonen og blir ansett som truet i hele sitt utbredelsområde.

Honngibie som sanker nektar fra blåbærblomst. Honningbien er en viktig pollinator av mange jordbruksvekster i Norge, og pollinerer også endel ville blomster. Underarten Apis mellifera mellifera er naturlig hjemmehørende i Vest-Europa og har trolig hatt en vid utbredelse før den ble domestisert. Det er sannsynlig at den også hadde naturlige populasjoner i klimatisk gunstige områder i Sør-Norge i varmere perioder etter siste istid. I Norge begynte vi å domestisere arten på 1700-tallet. Alle honningbier i Norge kommer derfor fra domestiserte bestander, selv om svermer også i dag kan etablere seg i naturen for kortere perioder. Kilde: Artsdatabanken.

Furugnagbille lever på død ved angrepet av bl.a. hvit tømmersopp. Arten er knyttet til varme furuskogslokaliteter med mye død ved.

Åkerhumle som sanker nektar på føllblom. Føllblom er en verdifull næringsplante for humler. Åkerhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt, men er ikke vanlig i fjellet. Det er en hardfør art som kan være aktiv både i overskyet vær og langt utover høsten. Arten opptrer med tre ulike underarter i Norge, og den den typiske formen er brunoransje med et bredt svart bånd på bakkroppen. Kilde: Artsdatabanken.

Hagehumle som sanker nektar på engknoppurt. Engknoppurt er en verdifull næringsplante for humler. Hagehumle er en vanlig art over det meste av landet. Den finnes der det er rikelig med blomster med lange kronrør, som den henter nektar og pollen fra. Den er karakteristisk med sitt svært lange ansikt og lange tunge, noe som skiller den fra lynghumle som har samme gule og svarte fargemønster med hvit bakstuss. Arten er ofte melanistisk og kan da minne om slåttehumle. Kilde: Artsdatabanken.

Sykkelturer om våren kan gi mange fine naturopplevelser. Her studeres en dagpåfugløye (Nymphalis io) som søker seg til en varm sten en solvarm vårdag.

Fjellbjørkemåler er en vanlig sommerfugl i fjellbjørkeskog over hele landet. Omkring hvert 10 år opptrer store utbrudd av fjellbjørkemåler, ofte 2-3 år på rad. Larvene livnærer seg først og fremst av blader av bjørk og ulike lyngarter. De bladspisende sommerfugllarvene kan bli så mange at de ribber bjørk og andre løvtrær fullstendig for blader. Dette fører ofte til at mange trær dør. Sommerfuglene både er viktig matkilde for fugler og andre dyr og bidrar til dannelse av død ved som mange organismer i sin tur er avhengige av. Dette er den naturlige måten fjellbjørkeskogen fornyer seg på og en av de viktigste økologiske prosessene i overgangen mellom skog og fjell. Fjellbjørkemåler er derfor en nøkkelart for fjellbjørkeskogen. Bildet viser larver av fjellbjørkemålere på bjørk i fjellbjørkeskog.

Rødknappsandbie som henter nektar på rødknapp. Arten var tidligere utbredt på kulturmark i lavlandet i hele Sør-Norge, men har gått sterkt tilbake både her og ellers i Europa som en følge av omleggingene i landbruket siden 1950-tallet. Rødknappsandbie er en av de største artene av villbier som finnes i Norge. Arten er helt avhengig av vertsplanten rødknapp som eneste pollenkilde. Kilde: Artsdatabanken.

Heroringvinge forekommer helst på rik, fultig gressmark i østlige deler av Øst-Norge og indre Oslofjord. Arten er sterkt knyttet til kulturlandskapet og lever gjerne på slåttenger, enger i overgangen mellom våtmark og kulturlandskap og langs artsrike veikanter.

Furugnagbille lever på død ved angrepet av bl.a. hvit tømmersopp. Arten er knyttet til varme furuskogslokaliteter med mye død ved.

Bildet viser blåklokke og bølgemåler. Blåklokke er en flerårig plante med smale stengelblad, nyre- eller hjerteforma grunnblad. Den blir 10-40 cm høy ogblomstrer med blå klokker fra juli til september. Blåklokke trives i åpen mark med næringsfattig, skrinn og gjerne sur jord. Den er utbredt over hele landet opp til 2.050 moh. Bølgemåler er en middels stor sommerfugl i gruppen egentlige målere (Geometridae). Forvingen er trekantet med spisse forhjørner, et bredt, mørkere tverrbånd i midten og en rund, mørk flekk nær fremkanten. Bølgefly har en ganske kort flygetid i juli og august.

Fjærmyggen svermer i store antall.

Bildet viser ekegresshoppe på hjorterot, som er en planten som i Norge bare vokser på kalkrik bergrunn i Oslo-området. Eikegresshoppe er den eneste trelevende gresshoppearten i Norge. Den er relativt liten, langvinget og lysegrønn, og oppholder seg i løvtrær hvor den livnærer seg av andre insekter. Utbredelsen følger kyststripa langs Østlandet og Sørlandet. Kilde: Artsdatabanken.

Apollosommerfuglen er en av våre største og mest iøynefallende sommerfugler. Vingene er hvite med svarte flekker, og bakvingen har to karakteristiske røde øyeflekker med hvit kjerne og svart kant. Ytterkanten av framvingen er delvis gjennomsiktig. Undersiden ligner oversiden men har flere røde tegninger, spesielt ved roten av bakvingen. Den var tidligere utbredt over store deler av Sør- og Østlandet, men mellom 1920 og 1970 forsvant arten helt fra kystområdene og de østlige delene av innlandet. Den holder fortsatt stand i fjellet og de store dalstrøkene på Østlandet, hvor den flyr i stupbratte, sørvendte fjellsider med forekomster av larvens vertsplanter, rosenrot og smørbukk. Kilde: Artsdatabanken. Her sitter apollosommerfuglen på rødknapp, en av de foretrunke næringsplantene.

Calitys scabra er en bille som er knyttet til råtten ved. Den finnes i furustokker som ligger varmt og soleksponert og som er angrepet av Antrodia spp. sopper. Arten er funnet på flere lokaliteter i Vestfold, men også i Trøndelag (Oppdal, Lønset) i nyere tid. Den har masse små kroker på kroppen som samler små biter av trespon. Tresponet fungerer som kamuflasje for billen. Denne billen er fotografert fra billesamlingen til Arne Laugsand. Kilde: bl.a. www.artsdatabanken.no

Billen Phryganophilus ruficollis er en veldig sjelden bille i Norden. Arten har en østlig utbredelse og er tidligere i Norge kun påvist på noen lokaliteter i Trøndelag på 80- og begynnelsen av 90-tallet. De siste 10 årene er arten funnet noen få ganger innenfor et relativt lite området i Melhus kommune i Gauldalen. Phryganophilus ruficollis er en trelevende art som kun finnes i død ved med en helt spesiell struktur og lukt. Veden skal være så myk at den kan løsnes med fingrene, være sterkt mycelholdig, gulaktig i fargen og med en særegen lukt. Larver og pupper er påvist i gran- og bjørkelæger i Norge i gammel naturskog, og arten ser ut til å begunstiges av skogbrann.

Blåvingevannymfe som hviler på sten. Denne øyenstikkerarten lever i tilkntning til bekker og små elver med grus- og sandbunn i lavlandet i Sør-Norge, fra Hedmark rundt kysten til Hordaland. Den kan være lokalt vanlig i lavereliggende elver og bekker.