Nedbygging av natur er en av de største truslene for biologisk mangfold og en årsak til naturkrisen. Her har verdifull edelløsvkog på kalkrik grunn måtte vike mot utbygging i forbindelse med bygging av nytt Rikshospital i Oslo.

Hogst av gammel skog med mye død ved og trær i sen livsfase kan gjøre at viktige miljøer for truede arter og biologisk mangfold går tapt. Her en tømmerlunne med en hul granstubbe i forgrunnen.

Boligbygging og utfylling av stein og fremmede jordmasser, samt forsøpling, har forringet en verdifull naturtypelokalitet langs en bekk med gråor-askeskog. Slike inngrep medfører også ofte raskere avrenning, mer erosjon, dårligere vannkvalitet og økt flom nedstrøms.

Strømgate og strømmaster i skoglandskap i Grane.

Skipsforlis i indre Oslofjord etter storm. Teaterbåten innvik var fortøyd i havn, men sank etter skader i baugen og bølger som slo inn i båten. Skipsforlis er et alvorlig miljøproblem, fordi det ofte fører til betydelige utslipp av oljeprodukter og andre kjemikalier. I tillegg innebærer det store samfunnskostnader. Klimaendinger gir mer ekstemvær, noe som trolig kan øke faren for skipsforlis. Bildet viser at vannflaten er dekket av en film av oljeproduker, som har lekket ut fra båten.

Industrielt uttak av torv fra norske myrer, til produksjon av ulike torvprodukter, fører til omfattende klimagassutslipp og tap av naturmangfold. Alt dyre- og planteliv på den opprinnelige myra forsvinner som følge av slik virksomhet og alle andre viktige økosystemtjenester opphører, samt fører i tillegg til omfattende drenering av omkringliggende arealer. En stor del av torvuttakene ligger på høymyr, som er en naturtype som er sterkt truet i Norge og Europa og som vi derfor har et særlig internasjonalt ansvar for å bevare. Bildet viser område med aktivt torvuttak på atlantisk høgmyr på Andmyran, med restforekomst av den nær truede myrplanten snøull i forgrunnen. Tiltaket har beslaglagt store arealer med nasjonalt vedifull myr, og har i tillegg dreneringsmessig påvikning på gjenværende myrarealer som ligger inntil.

Boligbygging og utfylling av stein og fremmede jordmasser har forringet en verdifull naturtypelokalitet langs en bekk med gråor-askeskog. Slike inngrep medfører også ofte raskere avrenning, mer erosjon, dårligere vannkvalitet og økt flom nedstrøms.

De eneste makroalgeartene som utnyttes i industriell skala i Norge i dag er stortare og grisetang, som er råstoff for henholdsvis alginat og tangmel. Det høstes årlig 130 000-180 000 tonn stortare, og cirka ti ganger mer stortare enn grisetang (kilde: https://www.fiskeridir.no/Yrkesfiske/Havmiljoe/Tarehoesting). Bildet viser lossing av tare fra en taretråler til et lasteskip utenfor Vikna i Trøndelag. Taretråling er en stor økologisk påvirkningsfaktor der det tråles, men i forhold til den totale mengden av tare mener forskerne at det er begrensede effekter av taretråling (kilde; https://www.hi.no/hi/nyheter/2020/januar/taretraling-har-begrenset-effekt-pa-fisk). I bakgrunnen kan en også se vindmølleparken på Ytter-Vikna.

De eneste makroalgeartene som utnyttes i industriell skala i Norge i dag er stortare og grisetang, som er råstoff for henholdsvis alginat og tangmel. Det høstes årlig 130 000-180 000 tonn stortare, og cirka ti ganger mer stortare enn grisetang (kilde: https://www.fiskeridir.no/Yrkesfiske/Havmiljoe/Tarehoesting). Bildet viser lossing av tare fra en taretråler til et lasteskip utenfor Vikna i Trøndelag. Taretråling er en stor økologisk påvirkningsfaktor der det tråles, men i forhold til den totale mengden av tare mener forskerne at det er begrensede effekter av taretråling (kilde; https://www.hi.no/hi/nyheter/2020/januar/taretraling-har-begrenset-effekt-pa-fisk). I bakgrunnen kan en også se vindmølleparken på Ytter-Vikna.

Strømgate og strømmaster rundt Møsvann på Hardangervidda.

Boligbygging og utfylling av stein og fremmede jordmasser har forringet en verdifull naturtypelokalitet langs en bekk med gråor-askeskog. Slike inngrep medfører også ofte raskere avrenning, mer erosjon, dårligere vannkvalitet og økt flom nedstrøms.

Traner under vårtrekket med vindmøller i bakgrunnen. I likhet med mange andre store fugler er sannsynligvis også traner sårbar for kollisjon med vindmøller. Dette gjelder spesielt hvis slike vindmøller plasseres i nærheten av viktige rasteplasser eller hekkeplasser.

Nedbygging av natur er en av de største truslene for biologisk mangfold og en årsak til naturkrisen. Her har verdifull edelløsvkog på kalkrik grunn måtte vike mot utbygging i forbindelse med bygging av nytt Rikshospital i Oslo. Aksjonister har hengt opp skilt for bevaring av trær inntil byggegropen.

Gammelt og nytt skrot fra Longyearbyen og områdene rundt.

Mudring, spregning og deponering av masser i fjordsystemer kan medføre betydelige miljø- og helsekonsekvenser. Her pågpår arbeider i forbindelse med utvidelse av farleden i indre Oslofjord, der det har vært mye debatt omkring trykkbølgenes effekter på dyreliv og faren for spredning av miljøgifter. Her er det lagt ut lenser for å begrense spredning av partikler som inneholder miljøgifter.

Strømmast i vinterlandskap nær høyfjellet

Lossing av kull på skip ved kullhavna i Longyearbyen. Kulldriften på Svalbard har satt sine tydelige spor. Gruvevirksomhet medfører store naturinngrep. Med denne virksomheten følger også kull som forurenser og endrer jordmonn, vegetasjon og påvirker dyreliv. Kull er et fossilt brensel som spiller en viktig rolle i verdens energiproduksjon som energikilde i kullfyrte varmekraftverk. Kull regnes som den mest forurensende energikilden i bruk i dag, spesielt når det gjelder utslipp av CO2, SO2 og NOx.

Vindkraft er en viktig energikilde. Bildet viser en rekke med vindmøller som er plassert på rekke like utenfor kysten av Jylland. Her kan de effektivt utnytte de sterke havvindene. Samtidig kan bygging av vindmøller på slike steder medføre inngrep i verdifulle våtmarksområder og kollisjoner med de mange fugler som følger kysten.

Gravatnsmagasinet demmes opp av flere større dammer. Disse er hovedsakelig steinfyllingsdammer. På bildet er vannmagasinet tappet kraftig ned og blottlegger store strandsoner.

Strandsone i indre Oslofjord som er sterkt påvirket av fremmede planter og ulike naturinngrep, som utfylling av masser, småbåthavn, bygninger, parkeringsplass og gang-/sykkelvei. Strandkarse og den fremmede arten rynkerose dominerer her. Strandkarse finnes naturlig i deler av Sørøst-Europa og Vest-Asia og har vært regnet som innført i Norge. Størstedelen av norsk forekomst skyldes mest trolig spontan innspredning med havstrømmer fra Sverige og Danmark heller enn spredning fra innførsel. Fra 1980-tallet har antall forekomster økt sterkt, og i dag finnes arten i tildels store mengder i strandsonen fra Østfold til Aust-Agder. Strandkarse fortrenger andre, til dels sårbare og truede arter i grusstrand-, strandeng- og tangvollsamfunn. Arten kan påvirke egenskapene til jordsmonnet og ”forbedre” jorda til sin egen fordel. Den ser ut til å ha en konkurransemessig fordel fordi den har evne til å ta opp og gjøre mer nitrogen tilgjengelig enn det vegetasjonen den erstatter greier. Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Kilde: Artsdatabanken.