Boligbygging og utfylling av stein og fremmede jordmasser har forringet en verdifull naturtypelokalitet langs en bekk med gråor-askeskog. Slike inngrep medfører også ofte raskere avrenning, mer erosjon, dårligere vannkvalitet og økt flom nedstrøms.

Lirype i siluett på Hardangervidda.

Tung hytteutbygging og urbanisering av fjellnære områder er de siste årene blitt mer vanlig flere steder i landet. Her fra Geilo, Buskerud.

Hogst av gammel skog med mye død ved og trær i sen livsfase kan gjøre at viktige miljøer for truede arter og biologisk mangfold går tapt. Her en tømmerlunne med en hult grantre.

Boligbygging og utfylling av stein og fremmede jordmasser, samt forsøpling, har forringet en verdifull naturtypelokalitet langs en bekk med gråor-askeskog. Slike inngrep medfører også ofte raskere avrenning, mer erosjon, dårligere vannkvalitet og økt flom nedstrøms.

De eneste makroalgeartene som utnyttes i industriell skala i Norge i dag er stortare og grisetang, som er råstoff for henholdsvis alginat og tangmel. Det høstes årlig 130 000-180 000 tonn stortare, og cirka ti ganger mer stortare enn grisetang (kilde: https://www.fiskeridir.no/Yrkesfiske/Havmiljoe/Tarehoesting). Bildet viser lossing av tare fra en taretråler til et lasteskip utenfor Vikna i Trøndelag. Taretråling er en stor økologisk påvirkningsfaktor der det tråles, men i forhold til den totale mengden av tare mener forskerne at det er begrensede effekter av taretråling (kilde; https://www.hi.no/hi/nyheter/2020/januar/taretraling-har-begrenset-effekt-pa-fisk). I bakgrunnen kan en også se vindmølleparken på Ytter-Vikna.

En stor hogstflate sett i fugleperspektiv. På bildet ka en også se de tydelige sporene etter markberedning.

Masseutfylling og gravearbeider kan medføre betydelige landskapsinngrep og endringer i vannhusholdning/oppdeming. Bildet viser ulovlig igangsatt grave- og utfyllingsarbedier i et åpent kulturlandskap.

Åkerholmer på kalkgrunn har gjerne artsrike rester av engflora, plantesamfunn tidligere var vanlig i kulturlandskapet, men som i dag er i ferd med å bli borte. Moderne drift på jordene rundt med sprøyting og gjødsling kan påvirke åkerholmene negativt.

Lossing av kull på skip ved kullhavna i Longyearbyen, med lastebildekk i forgrunnen. Kulldriften på Svalbard har satt sine tydelige spor. Gruvevirksomhet medfører store naturinngrep. Med denne virksomheten følger også kull som forurenser og endrer jordmonn, vegetasjon og påvirker dyreliv. Kull er et fossilt brensel som spiller en viktig rolle i verdens energiproduksjon som energikilde i kullfyrte varmekraftverk. Kull regnes som den mest forurensende energikilden i bruk i dag, spesielt når det gjelder utslipp av CO2, SO2 og NOx.

Brevikbrua over Frierfjorden på E18. Bildet er tatt over mot Bamblesiden.

Forda's bekkekløft med store hogstflater i nedre del, inngrep som er svært negative for fuktighetskrevende arter karakteristiske for slike kløftemiljøer.

En ca. 200 år gammel eik, som har vært omfattet av forskriften for utvalgte naturtyper (hul eik), har måttet vike for å justere en fylkesvei.

Strandsone i indre Oslofjord som er sterkt påvirket av fremmede planter og ulike naturinngrep, som utfylling av masser, småbåthavn, bygninger, parkeringsplass og gang-/sykkelvei. Strandkarse og den fremmede arten rynkerose dominerer her. Strandkarse finnes naturlig i deler av Sørøst-Europa og Vest-Asia og har vært regnet som innført i Norge. Størstedelen av norsk forekomst skyldes mest trolig spontan innspredning med havstrømmer fra Sverige og Danmark heller enn spredning fra innførsel. Fra 1980-tallet har antall forekomster økt sterkt, og i dag finnes arten i tildels store mengder i strandsonen fra Østfold til Aust-Agder. Strandkarse fortrenger andre, til dels sårbare og truede arter i grusstrand-, strandeng- og tangvollsamfunn. Arten kan påvirke egenskapene til jordsmonnet og ”forbedre” jorda til sin egen fordel. Den ser ut til å ha en konkurransemessig fordel fordi den har evne til å ta opp og gjøre mer nitrogen tilgjengelig enn det vegetasjonen den erstatter greier. Rynkerose er opprinnelig fra Øst-Asia, men ble på 1800-tallet innført til Europa. I Norge er den i dag vanlig i kyst og fjordstrøk i Sør- og Midt-Norge nord til Lofoten. Rynkerose er lite kravstor til levested og og er bl.a. salttolerant. Langs strender kan den derfor danne tette bestander og utkonkurrere annen vegetasjon. Kilde: Artsdatabanken.

Nedbygging fører til at mange verdifulle naturområder med et stort artsmangfold går tapt. Her pågår det hytteutbygging på en tomt med flere truede og rødlistede arter.

Rosskreppfjorden er regulert og en del av utbyggingen til Sira-Kvina Kraftselskap. På bildet sees en av de store steindemningene.

Flatehogd kantsone langs bekkedrag, som tidligere var kartlagt som en verdifull naturtypelokalitet. Hogst av slike områder forringer naturkvaliteter og bidrar til å redusere bekkers evne til å holde tilbake flomvann og begrense erosjon.

Utbyggingspresset er stort i kommunene rundt indre Oslofjord. Dette har ført at få kyststrekninger er uberørt av inngrep. Bolig og havneutbyggingen ved Nordre Spro er trolig ett av de største og mest skadelige naturinngrepene i indre Oslofjord i nyere tid. 450 boliger og en stor småbåthavn vil erstatte truet og biologisk verdifull kystnatur.

Bildet viser inngrep som nylig er gjennomkørt i kantsonen langs et bekkeløp, i form av hogst/fjerning av biologisk verdifull kantsonevegetasjon og sumpskog og kanalisering/rensking av bekkeløp. Dette har også medført frigjøring av lagret karbon i skogbunn og at vassdraget i mindre grad greier å holde på vann i nedbørsperioder. Slike inngrep er lite gunstige både for å ivareta verdifullt biologisk mangfold, i forhold til effekt på klima og i forhold til klimatilpasning.

Vindkraft er en viktig energikilde. Bildet viser en vindmøllepark på Vågsøy i Sogn og Fjordane. Her kan de effektivt utnytte de sterke havvindene. Samtidig kan bygging av vindmøller på slike steder medføre inngrep i verdifulle våtmarksområder og kollisjoner med de mange fugler som følger kysten. Vindmølleparken er under utvidelse og flere vindmøller holder på å monteres.