Løvmeis er en standfugl som vanligvis hekker i eldre løvskog eller i parker med eldre løvtrær. Arten er en av våre mindre vanlige forekommende meiser som kun har tilhold i lavlandet. Løvmeis er svært lik granmeis, men har andre lyder og har mer brune fargetoner i fjærdrakten.

Toppand hekker spredt i vann over store deler av landet, men er mest vanlig i relativt næringsrike og grunne innsjøer. Utover sommeren og høsten samles de ofte i store flokker. Toppand overvintrer vanlig langs i kystområder og i åpent vann i byer. Bildet viser en toppand hann.

Bildet viser kortnebbgåsflokk under trekket. Arten hekker i arkisk tundra på Grønland, Island og Svalbard, og overvintrer i Storbritania og langs Vadehavet fra Belgia til Danmark. Titusenvis av kortnebbgjess passerer Fastlands-Norge under trekket og raster flere steder, spesielt i Midt-Norge. Kortnebbgås er mindre og mer kompakt bygd enn de fleste andre grå gjess. Arten kjennetegnes av rosa bein, kort og mørkt nebb (litt rosa), mørkt hode, kort hals og lys blågrå vingeoverside og rygg.

Stjertanda er en forholdsvis sjelden hekkefugl i Norge. Den foretrekker grunne og næringsrike vann med rik strandvegetasjon, samt sakteflytende elver og myrdammer. Stjertanda er en trekkfugl. Bildet viser et sjertand par, med en sangsvane i bakgrunnen.

Lomvi hekker vanligvis i bratte klippevegger på øyer. I Norge hekker arten i fuglefjell langs kysten, fra Rogaland til Finnmark, samt på Bjørnøya og Svalbard. Bestanden langs kysten av Norge har hatt en katastrofal utvikling med kraftig reduksjon i antall fugler. De viktigste årsakene til dette er nedgang i relevante fiskebestander og drukning i fiskeredskaper, samt at arten også påvrkes negativt av oljesøl og klimaendringer. Bildet viser en stor koloni med lomvi.

En skjære som tar en mellomlanding i toppen av et tørt tre.

Skogsnipe er en liten vadefugl som hekker på myrer, sumper og tjern i skoglandskapet. Den ligner grønnstilk, men er mørkere og har et markert skill mellom mørkt og lyst på brystet.

Ærfuglen er en av våre vanligste marine ender. Den hekker tildels tallrikt langs norges kyster og i skjærgården. Her en flokk med hanner og hunner i snøvær. En kurtiserende hann i forgrunnen.

Bildet viser en spurvehauk som skiter. Spurvehauk er en av våre vanligste rovfugler. Den har brede butte vinger og lang stjert. Spurvehauk hekker i ulike typer skogmiljøer og oppholder deg gjerne nær bebyggelse. Endel spurvehauker overvintrer i Norge, mens de fleste trekker sydover til mellom-Europa i løpet av oktober/november. Bildet er tatt på foringsplass.

Internasjonal handel med ville dyr og planter truer mange arter (bl.a. papegøyer), kan medføre etablering av fremmede arter i norsk natur og er i mange tilfeller etisk problematisk. Her en blågulara i et bur. Dette er en fugl som kommer fra skogområder i Sør-Amerika. Handel har hatt negativ innviorkning på enkelte bestander av arten og blågul ara har blitt borte fra deler av tidligere utbredelsesområdet. Alle papegøyearter står oppført på CITES-listene, som regulerer internasjonal handel med ville dyr og planter, og krever CITES tillatelser ved eksport. Unntak fra denne regelen gjelder for undulat, rosenhodet dvergpapegøye, halsbåndparakitt og nymfeparakitt. Illustrasjonsfoto.

Svarttrost er en av våre vanligste trostearter, som finnes i all slags skogsterreng, parker og hager. Hanner er svarte med gult nebb, mens hunner og ungfugler er mørkebrune med mørkt nebb. De fleste fugler trekker ut av landet og kommer tilbake i mars/april, mens endel fugler overvintrer. Flest fugler overvintrer i vintre med mye rognebær og i milde vintre. Bildet viser syngende svarttrost.

En havørn i flukt. Havørn lever stort sett av fisk og sjøfugl, men tar gjerne åtsler også. Havørna er vår største rovfugl og kan ha et vingespenn på opptil 2,65 meter. Etter et lavmål i bestanden på 1970-tallet på ca 400 par har bestanden tatt seg opp igjen og talte i 2000 ca 1900-2000 par. Havørna ble fredet i 1968.

Lunde er Norges tallrikeste sjøfugl. Mange bestander har imidlertid opplevd en kraftig bestandsnedgang på grunn av redusert næringstilgang, oljeforurensing mm.

En polarmåke forsøker å finne noe mat innimellom hvalrossene. Hvalrossen er veldig karakteristisk med sine store støttenner som kan bli over en meter lange og veie fem kilo. Både hanner og hunner har støttenner. Hannene er generelt mye større enn hunnene. Voksne hanner er rundt 3,5 meter lange og veier omlag 1500 kg, mens hunnene blir rundt 2,5 meter lange og oppnår en vekt på rundt 900 kg. Nyfødte kalver er 1,3 meter lange og veier omtrent 85 kg. På Svalbard var hvalrossen veldig vanlig for mange år siden, men 350 år med intens fangsting gjorde at bestanden nesten ble utryddet. De ble fredet på øygruppen i 1952, og da var det bare et par hundre dyr igjen. Etter over 50 år med fredning er bestanden fortsatt lav, men antallet hvalross har vært stigende de senere årene. På Svalbard er det en overvekt av hanner da de fleste hunnene og kalvene i denne bestanden finnes over mot Frans Josefs land. Det finnes noen hunner og kalver på østsiden av Nordaustlandet, men med en økende bestand er det observert flere og flere hunner med kalver i svalbardområdet. Det er ca 2000 hvalross i svalbardbestanden. Hvalross er ekstremt sosiale dyr som ligger tett inntil og av og til oppå hverandre når de hviler seg på land eller på isen. De opptrer oftest i flokk, også når de er ute og svømmer og dykker. De naturlige fiendene er isbjørn og spekkhogger som særlig går etter kalvene. Hunnene får gjerne den første ungen sin når de er rundt 10 år gamle. Hannene blir også kjønnsmodne ved denne alderen, men trenger noen flere år før de er sterke nok til å få sjanse til å pare. Hvalrosser kan bli over 40 år gamle. Kilde: Norsk Polarinstitutt http://www.npolar.no/no/arter/hvalross.html

Havhest (Fulmarus glacialis) som speiler seg i det den seiler over bølgene.

Traner (Grus grus) som beiter på et jorde under vårtrekket.

Stellerand hann. Stelleranda er en liten arktisk dykkand, med ganske lang stjert, flat isse og kantete hodeform. Hannen har karakteristisk fargerik praktdrakt, mens hunnen er mørkebrun. Den hekker på den russiske tundraen og har Øst-Finnmark som det største og eneste overvintringsområde i Norge. Bestanden som overvintrer i Europa er på mellom 10 000 og 15 000 individer, noe som er en 50 prosent nedgang på 10 år. I de senere årene har mellom 2000 og 3000 fugler overvintret i Øst-Finnmark. Noen overvintrer også i Østersjøen. Kilde: Artsdatabanken

Tyvjo mørk fase

Bildet viser teist hekkeplass, med sjøsprøyt i bakgrunnen. Teist er en kystbundet alkefugl, som for det meste hekker i enkeltpar og små kolonier langs kysten. Om sommeren er den svart med hvite felt på vingene og røde bein. Om vinteren har den mye lysere fjærdrakt, der hodet og undersiden er hvit.

Lomvi hekker vanligvis i bratte klippevegger på øyer. I Norge hekker arten i fuglefjell langs kysten, fra Rogaland til Finnmark, samt på Bjørnøya og Svalbard. Bestanden langs kysten av Norge har hatt en katastrofal utvikling med kraftig reduksjon i antall fugler. De viktigste årsakene til dette er nedgang i relevante fiskebestander og drukning i fiskeredskaper, samt at arten også påvrkes negativt av oljesøl og klimaendringer. Bildet viser død og utsultet lomvi i vinterdrakt, med Den Norske Opera & Ballett i bakgrunnen.. Enkelte høster er det funnet mange døde lomvier som sannsynligvis er omkommet på grunn av matmangel.