Kåltistel vokser i fuktig bar- og blandingsskog, flommarkskog, grøfter, eng- og åkerkanter på indre Østlandet, vesentlig fra Elverum og Åmot kommuner vest til Nordre Land. Den er noe utsatt for grøfting/drenering og hogst. Kilde: Artsdatabanken.no

Laven furuskjell vokser på godt nedbrutte, men harde, gamle dødvedstokker av furu.

Stellerand hunn sammen med havelle hunn. Stelleranda er en liten arktisk dykkand, med ganske lang stjert, flat isse og kantete hodeform. Hannen har karakteristisk fargerik praktdrakt, mens hunnen er mørkebrun. Den hekker på den russiske tundraen og har Øst-Finnmark som det største og eneste overvintringsområde i Norge. Bestanden som overvintrer i Europa er på mellom 10 000 og 15 000 individer, noe som er en 50 prosent nedgang på 10 år. I de senere årene har mellom 2000 og 3000 fugler overvintret i Øst-Finnmark. Noen overvintrer også i Østersjøen. Kilde: Artsdatabanken

Røykkøllesopp er en forholdsvis sjelden sopp som forekommer i naturbeitemarker og andre åpne grasmarker.

Skogranke fra bekkekløften Bergdøla. I Norge vokser skogranke kun i Gudbrandsdalen. Den trives i fuktige miljøer.

Slettsnoken er den mest varmekjære av 'ormene' våre. Den liker seg best i sørvendte lier, og er den eneste slangearten som liker å klatre i trær og i fjell. Slettsnoken er ikke giftig, men er en mini kvelerslange med sterk muskulatur. Den dreper byttet sitt ved kveling. Den har et karakteristisk mønsteret på ryggen.

Gullslørsopp danner mykorrhiza med gran og furu, i kalkskog (-rik lågurtskog).

Kobberrød slørsopp danner mykorrhiza med gran, sjeldnere furu, i moserik kalkgranskog og (sjeldnere) kalkfuruskog.

Stor bananslørsopp er en mykorrhizasopp knyttet til gran i rike kalkskoger. Soppen dufter svakt av banan.

Kjempeslørsopp danner mykorrhiza særlig med hassel og lind, trolig også eik, i rik rasmarkslind-hasselskog, kalklindeskog og kalkhasselskog.

Enghaukeskjegg er en sjelden kulturmarksart knyttet til tradisjonelle slåtteenger, beiteenger og beitet skog. Arten har en forholdsvis vid utbredelse på Østlandet, men er i tilbakegang grunnet opphørt tradisjonell hevd.

Billen Cryptocephalus sericeus er i nasjonal sammenheng en forholdsvis sjelden bille som hovedsakelig er knyttet til tørrenger i Oslofjordsområdet, men på øyene i Oslofjorden er den vanlig.

Flatbiller (Cucujidae) er en artsfattig familie av fargerike biller som lever under barken på døde trær. De fleste artene er mer eller mindre røde. Lite er kjent om biologien deres, men noen arter er knyttet til store trestammer i gammel skog, og er i dag truet av skogbruket. Disse billene fører stort sett en skjult tilværelse under barken på døde trær, og kommer sjelden ut derfra. Man vet lite om biologien deres, men formen på munndelene hos larvene kan tyde på at de er rovdyr. Mange av artene ser ut til å trenge grove, døde stokker og er derfor knyttet til gammel skog. Sinoberbillen (Cucujus cinnaberinus) er 11-15 mm lang og skarpt rød på farge. Den finnes i Nord- og Mellom-Europa østover til Øst-Sibir. Denne arten er regnet som truet over hele Europa og er fredet i EU, også i Norge. Den er trolig meget sjelden i Norge, men har blitt funnet på noen få steder på Sør-Østlandet og er knyttet til gamle, grove osper der den utvikler seg under barken av nylig døde trær. Arten er i nyere tid funnet på ca. 7 lokaliteter. De lokale bestandene er ganske små og veldig utsatte for eventuelle naturinngrep. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.wikipedia.no og www.artdatabanken.no

Gjøk eller gaukens ko-ko er et sikkert vårtegn. Her speider den etter potensielle fosterforeldre til sitt avkom fra et løvkratt i fjellskogen en tidlig vårdag.

Vanlig sotbeger vokser på gammel død ved, særlig av furu, og har tyngdepunkt i høyereliggende barskog i kontinentale områder. Den vokser på døde, stående trær, på avbarkede grener på levende trær, og på menneskeskapte substrater som tregjerder og tømmervegger. Den er relativt vanlig, men antas å være nær truet pga. den generelle tilbakegangen av furugadder og gammel, ubehandlet ved i kulturlandskapet. Kilde: http://artsdatabanken.no/Rodliste

Marisko er en av våre flotteste blomster og den er fredet. Den blir også kalt fruesko og olavsbolle. Marisko er knyttet til kalkrik og lysåpen lågurtskog. Marisko finner du på Østlandet, Nordmøre, Trøndelag og mye av Nord-Norge. Den er funnet opp til Porsanger i nord.

Vortebiteren er en stor gresshoppe i familien løvgresshopper. Arten ligner grønn løvgresshoppe men har i motsetning til denne små, mørke flekker og mørkt øye. Sangen er ganske lik grønn løvgresshoppe, men er ikke fult så kraftig. De kan bite kraftig, noe som trolig er opphavet til overtroen om at de kan brukes til å fjerne vorter. Vortebiteren er i Norge utbredt i lavlandet på Østlandet, Agder og i Rogaland. Den lever i stor grad i tilknytning til slått- og beitemark, noe som gjør at den lett blir borte ved gjengroing. Arten er i tilbakegang i Norge og sydover i Europa.

Taksvale er sommergjest, som hekker vanlig i tilknytning til bygninger, bruer og andre mennskelige kontruksjoner over store deler av Norge. Arten er vanligst i det åpne jordbrukslandskapet. Taksvale har blåsvart overside, kort stjert og karakteristisk hvit overgump. Bildet viser taksvaler som samler våt leirjord til reirmateriale.

Fireprikket åtselbille lever på eik der den spiser larver av andre insekter. Den er i nyere tid kun kjent fra et par lokaliteter på sørlandet.

Grå grynmusserong Dermoloma cuneifolium forekommer i kalkrike semi-naturlige enger og åpen grunnlendt kalkmark, og i kalkrik skog. Mesteparten av lokalitetene er i lavlandet på Østlandet. Her på rik strandeng.