Edelslørsopp danner mykorrhiza med lind, hassel og (trolig) eik, i kalklindeskog, kalkhasselskog og iblant i rik rasmarkslind-hasselskog.

Lilla jordbærslørsopp er en sjelden slørsopp som danner mykorrhiza med lind og trolig hassel og eik. De fleste funnstedene er i kalklindeskog, men den er også funnet i rik amfibolitt-lindeskog. Her er den fotografert i en kalklindeskog i Nesøytjern naturreservat.

«Frierslørsopp» danner mykorrhiza med lind og trolig eik, i kalklindeskog, gjerne i lauvstrø på kalkhyller. Arten er i 2016 i Norge kun kjent fra Grenland.

Svartmispel er en sjelden busk som trives i bratte skrenter på kalkgrunn i indre Oslofjord.

Den svært småvokste pusleplanten firling på rike mudderbanker langs Selbusjøens bredder. Arten forekommer spredt i på Østlandet , og langs kysten til Nordland. Arten finnes spredt i vannkanten og langs bredden av både stillestående og svakt rennende ferskvann. Kalkfattige og middels kalkrike lokaliteter.

Enghaukeskjegg er en sjelden kulturmarksart knyttet til tradisjonelle slåtteenger, beiteenger og beitet skog. Arten har en forholdsvis vid utbredelse på Østlandet, men er i tilbakegang grunnet opphørt tradisjonell hevd.

Åkerrikse (Crex crex) i åkerkant. Fuglearten er i dag globalt truet. Den var tidligere regnet som en vanlig art i kulturlandskapet nord til Helgeland, men finnes nå bare i lite antall.

Barksoppen hornskinn finnes nesten bare i furuskog, der den er nedbryter (saprotrof) på harde og tørre furulæger, helst dannet etter seinvokste trær som har stått lenge som gadd (kelo-læger).

Rustskinn finnes i gammel barskog (både granskog og furuskog), som nedbryter (saprotrof) på grove læger av gran og furu. Flest funn av arten er fra lavlandsgranskog på sentrale-indre Østlandet.

Billen Cryptocephalus sericeus er i nasjonal sammenheng en forholdsvis sjelden bille som hovedsakelig er knyttet til tørrenger i Oslofjordsområdet, men på øyene i Oslofjorden er den vanlig.

Tenebrionidae er en svært artsrik gruppe av biller der de fleste av artene er knyttet til tørre miljøer. De har derfor meget stor evne til å motstå uttørking. Når det gjelder størrelse og utseende varierer disse billene sterkt, men et fellestrekk er at frem- og mellomføttene (tarsene) er fem-leddet, bakføttene fire-leddet. Cteniopus sulphureus tilhører underfamilien smalskyggebiller (Alleculinae ). Det er flere gamle funn fra flere steder i Oslo; nyere funn kun fra Hovedøya (Oslo) og fra en lokalitet i Seljord. Den er knyttet til kalkrike engene og tørrbakkene hvor arten utvikles i vill gulerot. Arten er trolig kraftig fragmentert og habitatet er på tilbakegang. Kilde www.wikipedia.no og www.artsdatabanken.no

Flatbiller (Cucujidae) er en artsfattig familie av fargerike biller som lever under barken på døde trær. De fleste artene er mer eller mindre røde. Lite er kjent om biologien deres, men noen arter er knyttet til store trestammer i gammel skog, og er i dag truet av skogbruket. Disse billene fører stort sett en skjult tilværelse under barken på døde trær, og kommer sjelden ut derfra. Man vet lite om biologien deres, men formen på munndelene hos larvene kan tyde på at de er rovdyr. Mange av artene ser ut til å trenge grove, døde stokker og er derfor knyttet til gammel skog. Sinoberbillen (Cucujus cinnaberinus) er 11-15 mm lang og skarpt rød på farge. Den finnes i Nord- og Mellom-Europa østover til Øst-Sibir. Denne arten er regnet som truet over hele Europa og er fredet i EU, også i Norge. Den er trolig meget sjelden i Norge, men har blitt funnet på noen få steder på Sør-Østlandet og er knyttet til gamle, grove osper der den utvikler seg under barken av nylig døde trær. Arten er i nyere tid funnet på ca. 7 lokaliteter. De lokale bestandene er ganske små og veldig utsatte for eventuelle naturinngrep. Billen er fotografert fra samlingen til Stefan Olberg. Kilde www.wikipedia.no og www.artdatabanken.no

Gjøken er en utpreget trekkfugl som kommer til Norge i midten av mai etter å ha overvintret i tropisk Afrika. Den hekker i mange typer miljøer. fra kystheier til barskog, kulturlandskap og fjell, men mest tallrik er den sannsynligvis i fjellskogen. Her en hanngjøk som sitter i en fjellgran.

Gråsotbeger kan ofte forekomme tallrik på gamle ubehandlede tømmervegger i kulturlandskapet på Østlandet som på bildet. Her fra gammel ubehandlet laftevegg. Naturlig habitat er eldre, naturskogspreget gran- og furuskog hvor den foretrekker de eldste trærne og grove døde trær.

Trollsotbeger (Cyphelium karelicum) er en liten skorpelav med små runde apotecier på ca 1 mm. Arten vokser på barkløse deler av gamle kvister på gamle grantrær. Arten er knyttet til gammel skog med store naturverdier og er dermed en god signalart.

Vanlig sotbeger (øverst til venstre) og furusotbeger (nederst og til høyre) på tørr barkløs gren av gammel grov furu i fjellskogen. Artene er vanligst i eldre naturskogspreget, kontinental fjellfuruskog, på tørre greiner av levende furu, og på død furu. Den foretrekker meget gamle og grove trær.

Vanlig sotbeger vokser på gammel død ved, særlig av furu, og har tyngdepunkt i høyereliggende barskog i kontinentale områder. Den vokser på døde, stående trær, på avbarkede grener på levende trær, og på menneskeskapte substrater som tregjerder og tømmervegger. Den er relativt vanlig, men antas å være nær truet pga. den generelle tilbakegangen av furugadder og gammel, ubehandlet ved i kulturlandskapet. Kilde: http://artsdatabanken.no/Rodliste

Marisko er en av våre flotteste blomster og den er fredet. Den blir også kalt fruesko og olavsbolle. Marisko er knyttet til kalkrik og lysåpen lågurtskog. Marisko finner du på Østlandet, Nordmøre, Trøndelag og mye av Nord-Norge. Den er funnet opp til Porsanger i nord.

Cystolepiota bucknallii er en svært sjelden art kun funnet fra noen få kalkskogslokaliteter. Her fra kalkhasselskog.

Søstermarihånd er en orkidee som trives på næringsrike slåtteenger og naturbeitemarker. Helst kalkholdig grunn. Arten er typisk for gamle, tradisjonelt hevdede, slåttenger i midtre Telemark. Artsrike slåttenger en naturtype som har gått kraftig tilbake som følge av opphør av tradisjonell skjøtsel. I bakgrunnen kan en vårmarihånd sees.